Å reise alene

Det var 18. desember 2009. Jeg hadde levert min masteroppgave tre dager tidligere. Høsten hadde vært hektisk. Barna var levert hos mora si, og jeg var levert på flyplassen.

Jeg hadde tur retur biletter fra Tromsø til Budapest, med mellomlanding i Oslo. Jeg hadde bestilt et hotellrom for 3 netter, og jeg hadde leid en bil. Det var forberedelsene jeg hadde gjort.

Egentlig hadde jeg planlagt å stikke til Iran. Jeg ville gjerne møte mennesker, ekte levende mennesker. Jeg hadde lest om regimet i Iran, og lurte på om det ville være mulig å møte ekte mennesker på en reise dit. Via et google søk kom jeg over nettsiden couchsurfing.org. Sofasurfing. Ideen er enkel og genial; jeg tar gjerne imot gjester i mitt hjem. Når jeg reiser vil jeg helst møte vanlige og ekte mennesker - og ikke de som har som profesjon å lure mest mulig penger ut av turister.

Jeg hadde registrert meg som sofasurfer og hadde surfet nok på iranske profiler til at jeg visste om flere jeg ville møte. Jeg hadde sjekket ut visumreglene, og var i ferd med å bestille visum. Så ble det presidentvalg i Iran. Den sittende presidenten ble sittende takket være valgfusk. Folket gjorde opprør, og situasjonen i Iran var veldig spent. Jeg ventet på at ting skulle roe seg.

Flybiletter er billigst 8 uker før avreise. I tillegg må visum ordnes, og visumet skal jo ordnes før flybilettene. Hele denne situasjonen gjorde at jeg droppet mine planer om Iran. Nærmest ved en tilfeldighet bestemte jeg meg for å reise til Budapest.

Jeg visste at jeg skulle tilbringe nyttårshelgen med noen venner fra Slovenia. Dette gjorde at dersom jeg skulle tilbringe julen med å gråte ensomheten ut av meg på et hotellrom, ville jeg i det minste ha noe å se fram til.

Det første rådet før en reiser alene må da være at en har noe positivt der framme. At selv om en ser mørkt på ting, så vet en i det minste at noe blir bra.

Politimester Bastian - en diktator 2.

På tross av at Bastian er en diktator blir han ofte tatt i forsvar. Han er jo snill sier folk. Hvor snill er egentlig Bastian? Og hvor nøye er han med loven sin?

Loven består grovt sett av tre deler:
1. "Man skal ikke plage andre" - dette er en forbudsregel.
2. "Man skal være grei og snill" - dette er en påbudsregel.
3. "Og for øvrig kan man gjøre hva man vil!" Dette er det alminnelige prinsippet om handlefrihet. Det som ikke er forbudt eller påbudt er altså tillatt.

Problemet er at loven må tolkes. Dette gjøres av Bastian som jo er diktatoren. Dessverre for Kardemommeby tolker han den som han vil.

Kasper, Jesper og Jonathan bor i utkanten av Kardemommeby. De har ikke fast arbeid. De har ingen til å forsørge seg. De holder på å gå til grunne.

Det er åpenbart at disse har behov for støtte fra storsamfunnet. Siden storsamfunnet har valgt en enkel lovgivning uten skatt eller sosialtjeneste er en avhengig av at utøvende makt sørger for at alle er grei og snill.

Ingen er grei og snill med de tre stakkarene i utkanten av Kardemommeby. Hadde byen tatt loven på alvor ville de sørget for at Kasper, Jesper og Jonathan fikk til sitt livsopphold. Dette skjedde ikke.

En ser altså at hele Kardemommeby bryter loven. Siden Bastian er en diktator får dette imidlertid ingen konsekvenser for byen.

Når Kasper, Jesper og Jonathan i et desperat forsøk på å overleve begår tyverier, får dette imidlertid konsekvenser for dem. Da har de brutt loven, og må straffes.

Bastian tar ikke hensyn til at de gjorde dette med størst mulig grad av hensyn.
1. De gjorde innbruddene kun for å overleve.
2. Under innbruddene forsøkte de å gjøre minst mulig skade. De sang: "...og ellers så tar vi så lite vi kan..."
3. De kunne tatt med seg løven, men tenkte at det ikke ville oppfylle lovens krav om å være grei og snill.

Fikk Kasper, Jesper og Jonathan noen forsvarer? Nei, det gjorde de ikke. Deres syn på saken er ikke belyst i tekstene.


Kardemommeloven ble av diktatoren tolket slik at de svakeste tapte, og de sterkeste vant. At hele byen, inkludert Bastian, hadde brutt loven upåaktet viser at ideen om en kardemommelov er for enkel.

Politimester Bastian burde bli stilt for den intenasjonale strafferettsdomstolen!

Politimester Bastian - en diktator!

Politimester Bastian synger:

"Jeg har laget en Kardemomme-lov
Som er for byen vår
Og i denne kardemomme-loven står:

Man skal ikke plage andre
Man skal være grei og snill
Og for øvrig kan man gjøre hva man vil!"

At Bastian har laget kardemommeloven gjør Politimester Bastian til lovgivende makt.

At Bastian er politiet, og har ansvaret for å håndheve loven gjør han til utøvende makt.

At Bastian avgjør skjebnen til Kasper, Jesper og Jonathan gjør han til dømmende makt.


Hva kalles en person som samtidig er lovgivende, utøvende og dømmende makt?

Nemlig; en diktator.

Hvordan være alene

Hvis du først er alene, vær tålmodig.

Hvis du ikke har vært så mye alene, eller om du ikke hadde det bra med det, når du var alene, bare vent.

Du vil oppdage at det et fint å være alene, når du begynner å omfavne det.

Du kan begynne med de akseptable plassene.

Badet.

En kafe.

Biblioteket, der du kan sitte i ro og lese avisen, hvor du kan få koffein-skuddet, hvor du kan sitte og bli værende. Hvor du kan se over hyllene, og lukt på bøkene. Det er ikke meningen at du skal snakke der likevel, det er trygt der.

Så har vi treningssenteret. Hvis du er sjenert, kan du bare henge med deg selv og speilene. Du kan ta hodetelefoner på.

Offentlig transport; fordi vi alle må dra til plasser.

Bønn og meditasjon; ingen vil tenke mindre om deg om du kontrollerer pusten og søker fred og frelse.

Begynn enkelt. Begynn med ting som du tidligere har unngått, basert på ditt "unngå å være alene prinsipp".

I kantinen, hvor du vil være omringet av andre som sitter alene. Folk som bare har en time, og den bedre halvdelen jobber på andre siden av byen. I likhet med deg, er de alene.

Stå imot behovet for å være sammen med mobilen din.

Når du er komfortabel med å spise lunch alene, så ta med deg selv ut på middag. Dra på en restaurant med duk og sølvtøy. Det gjør deg ikke til noe mindre spennende menneske. Og når du spiser desserten alene og slikker den siste kremen fra tallerkenen. Så vil noen mennesker ved de fulle bordene ønske at de var i ditt sted.

Dra på kino. Der er det mørkt og beroligende, alene i ditt sete midt i et flytende samfunn.

Deretter tar du med deg selv ut for å danse. Til en uteplass der ingen kjenner deg. Stå på utsiden av gulvet fram til lysene overbeviser deg, og musikken viser deg hvordan. Dans, som om ingen ser på, for det gjør de sannsynligvis ikke. Og om de ser deg, anta det er med de beste menneskelige intensjonene. Måten kroppene beveger seg til musikkens rytmer er tross alt nydelig og bevegende. Dans. Dans til du svetter. Den rennende svetten minner deg om livets beste ting, ned på ryggen som en bok av velsignelser.

Gå tur alene, trærne og ekornene vil se deg. Dra til en ukjent by. Vandre i gatene. Det er alltid statuer å snakke med. På benkene kan du dele eksistensen med fremmede, selv om den bare kan vare et øyeblikk. Disse øyeblikkene kan være så oppløftende og samtalen du havner i ved å sitte alene på benker, hadde nok aldri skjedd om du ikke hadde vært der helt alene.

Samfunnet er redd for alene. Som om de ensomme hjertene råtner bort i sokkelleilighetene. Som om mennesker må ha problemer, om de ikke går ut sammen med andre.

Alene er en frihet som puster lett og vektløs, og alene er helbredelse - hvis du klarer det.

Du kan stå omsluttet av grupper, venner, eller i hendene til partneren, og likevel se både videre og lengre inn i den endeløse jakten etter selskap.

Men ingen er inne i ditt hode. Og før du har oversatt tankene dine, vil en liten del av disse være mistet, eller kanskje du valgte å ikke dele dem. Kanskje fordi du skal “elske deg selv”? Kanskje alle de sukkersøte slagordene du møtte da du var lei deg, helt fra barnehagen til videregående var ment for å holde den som er alene unna.

Om du er glad, inne i hodet ditt, er ensomhet velsignet, og det er greit å være alene.

Det er greit om ingen tenker som du. All erfaring er unik. Ingen har samme hjerneceller, de kan ikke tenke som du. Derfor ta byrden av skuldrene dine. Hold livet interessant. Livets magi er innen rekkevidde. Det betyr ikke at du ikke har kontakt, og at samfunnet ikke er tilstede. Bare ta det perspektivet du får fra å være en person, i ett hode. Kjenn på effektene av det.

Ta stillhet, og respekter det.

Om du trenger å øve på Din kunst, slutt å neglisjer det. Hvis familie din ikke forstår deg, eller en religiøs sekt er ment for deg, ikke bry deg om det.

Om du trenger det, kan du bli omringet øyeblikkelig.

Hvis hjertet ditt blør, gjør det beste ut av det.

Det er varme i det å fryse. Vær et eksempel.


Av Tanya Davis. Til norsk ved Olaf Hanssen.

Om vekst og misjon.

De fleste religiøse systemer har en misjonstanke. Ofte har denne en form som en befaling. I mine år i kristne menigheter har dette vært en enorm utfordring. En har stadig spurt hvordan en kan få fellesskapet til å vokse. Siden det er en religiøs plikt.

Mitt nåværende syn på misjon og vekst er annerledes. Jeg anser det ikke som en plikt på hverken den ene eller den andre måten at det skal være vekst.

Likevel. Jeg drømmer om å være med på et fellesskap som fungerer. Et fellesskap som treffer det som er allment menneskelig. Det som forener oss. Det som tilfredstiller det behovet Ola Nordmann har.

Målet er å skape noe som tilfredstiller et reellt behov. Dersom dette lykkes vil den naturlige konsekvensen være at flere folk vil være med. Når flere folk vil være med må en skape rom for det.

Dette gjør at jeg likevel har en misjonstanke. Tanken er som følger:

Dersom fellesskapet har dogmer og et språk som fungerer vil det vokse.

Dersom det ikke vokser, betyr det at dogmene og språket ikke er godt nok. Dersom det ikke er godt nok, vil det ikke møte behovet - og da feiler det. Da må det tilpasses og endres.

Vekst er, slik jeg ser det en avgjørende målfaktor på om fellesskapet fungerer som det skal. Veksten er altså ikke et mål i seg selv. Vekst må anses som et tegn på at ting fungerer. Jeg tror altså ikke at det for det fellesskapet jeg tror på eksisterer en religiøs plikt om misjon.

En skisse for fellesskap

I en post 15 desember skrev jeg om fellesskapet på tre ulike nivåer; festen, i hjemmet og medvandrerne. Siden jeg i dag mangler et slikt fellesskap, og ikke har funnet et som kan duge for meg, ser jeg ingen annen løsning enn å starte et selv.

Dette er min tanke om framgangsmåte.

For det første må jeg begynne med å finne medvandrere. Mennesker som jeg kan dele Livet med. Mennesker som jeg kan be med, mennesker som kan veilede meg og motsatt. Et medvandrerfellesskap som dreier seg om livet, og om åndelige spørsmål.

Når jeg har funnet medvandrere, er det neste steget å invitere disse hjem. Enten til meg eller noen andre. Jeg antar at medvandrerne også har andre medvandrere. På den måten vil en kunne bli mange nok til å ha et fellesskap i hjemmet.

Midtpunktet for fellesskapet i hjemmet er mat.

Deretter handler det om deling og diskusjoner. Det handler om at en sammen forsøker å dele visdom om hva livet er, hvordan det leves. Hva som er bra, hva som ikke er bra. Det handler om å dele den visdommen som finnes i forskning, hellige skrifter og tenkning. Det handler om å bruke et konservativistisk utgangspunkt for å dele livet.

Så kommer den trickye delen. Den handler om å faktisk søke det åndelige. Det som er tricky med dette er at jeg ikke aner hvilket språk en da skal bruke. Det er tricky fordi jeg ikke ser et poeng i at andre skal lære mitt språk. En må altså skape et språk. Det nye språket må være slik at nye ikke synes det er for rart. Samtidig må det ha en dybde som gjør at det er egnet til fellesskap ikke bare horisontalt, men også vertikalt.

Jeg tror nok at deling og diskusjoner i begynnelsen må dreie seg om språk for åndelig fellesskap. At en må diskutere og prøve seg fram til noe som fungerer.

Den siste bestanddelen av husfellesskapet er å henge. At en har tid og rom til å bare være sammen. At det ikke er stress. At en kan prate sammen, le sammen, gråte sammen, være stille sammen, høre på musikk, ta oppvasken eller lignende.


Dersom dette fungerer, tror jeg virkningen vil være at flere folk får lyst til å være med. Siden det er begrenset hvor mange folk en får plass til i et hus, og det er begrenset hvor mange folk det er hensiktsmessig å samle på en slik måte for at alle skal få si sitt, må det etterhvert dannes flere husfellesskap.

Når det dannes flere husfellesskap, så tror jeg at tiden er inne for å etablere festen. Da kan en låne en cafe eller en uteplass. Da samles en, og gjør stort sett det samme som i hjemmene. Forskjellen er at en kanskje heller skal servere øl en mat.

Samtidig tenker jeg at det må gjøres veldig veldig enkelt. Å skulle tilpasse et lokale, eller betale leie vil være krevende. En må finne et lokale som har det en trenger. Siden det bør være servering der, så vil det økonomisk drifte seg selv - folk betaler for det de konsumerer. Denne betalingen dekker de kostnadene lokalet har med å ha gjengen samlet.


Forresten... jeg forstår at det kan ta litt tid før en er der.

Årsaker til misforholdet

Misforholdet jeg påpekte i forrige innlegg kan skyldes en lang rekke faktorer. Jeg tror at to forhold er sentrale.

For det første framstår alle de dominerende religionene som premiddelalderske. De er basert på dogmer og læresetninger som er konstruert før år 1000. Selv om de har vist en viss evne til å tilpasse seg, har religionene de siste 300 år fått gradvis mindre oppslutning i den vestlige kulturen. Denne første forklaringen er altså basert på at dogmene ikke holder overfor den kunnskap og kultur vi lever i.

Det andre forholdet jeg vil peke på er at religionenes uttrykk/image/kultur ikke har evnet å modernisere seg. Jeg vil bruke begrepet språk om dette. Med språk mener jeg for det første de ritualene, sangene, bønnene, og ikke minst ordene en bruker når en henvender seg til det åndelige. For det andre mener jeg de signalene fellesskapet sender ut til omverdenen om hva en står for, hva en tror på, hva en driver med. For det tredje mener jeg den forståelsen som er internt i fellesskapet, om hvem en er og hva en gjør.


I den kristne kirke har (minst) to ulike grupperinger forsøkt å modernisere kirken. De liberale (en åpen folkekirke) og de neokonservative (moderne karismatiske menigheter som Oslo Kristne Senter).

De liberale har forsøkt å tilpasse dogmene innen det rommet som kirken har gitt. De har ikke lyktes av to grunner. For det første har ikke kirken kunne gi dem det rommet de trenger for å tilpasse seg. For det andre har de ikke tilpasset språket til det moderne mennesket.

De neokonservative har forsøkt seg ved å tilpasse språket til det moderne mennesket. Jeg har selv en bakgrunn fra neokonservative fellesskap. Det som gjorde at jeg forlot skyldtes ikke språket. Det skyldtes dogmene. Samtidig som en moderniserer språket, blir en mer urokkelig i dogmene.


Disse hypotesene er selvsagt ikke testet på noen som helst måte. Min rasjonalitet, min erfaring og mine samtaler med medmennesker underbygger imidlertid disse. Forutsatt at disse holder mål, vil oppskriften på et åndelig fellesskap som kan vokse være ganske enkel:

1. Tilpass dogmene til hva folk faktisk tror på.

2. Bygg fellesskapet rundt et språk som kommuniserer med moderne mennesker.

Hva har mennesker til felles?

En venninne som er antropolog fortalte meg at antropoligisk forskning viser at mennesker kun har tre ting til felles.

Disse tre trekk som kan gjenkjennes i alle kjente kulturer. Jeg har forsøkt å finne kilde og utdypining på dette, men har desverre ikke lyktes. Jeg gjengir derfor min forståelse av trekkene, og den jeg kjenner meg mest sikker på er trekk nummer to.

Det første mener jeg var en variant av familiens omsorg for avkommet.

Det andre trekket er troen på en åndelighet.

Det tredje trekket er et fellesskap rundt det åndelige.


Dette gjør at de aller fleste mennesker i Norge, fordi de er mennesker, har en variant av en tro. I tillegg har alle mennesker et behov for et fellesskap rundt troen sin.

Når en ser på hvor mange mennsker som aktivt bekjenner sin tro, eller som deltar i et åndelig fellesskap, er det et abnormt misforhold.

Sårbarhet

Min favorittnettside for tiden er Ted.com.

Siden består av videosnutter på 6-20 minutter. Konseptet er at mennesker som har noe å si om ulike emner får anledning til å dele sitt budskap. Dette filmes og legges ut på nettsiden.

Hvordan de velger hvem som skal få si noe aner jeg ikke, men alle Tedtalks jeg har hørt har vært svært gode.

Jeg hørte akkurat en om sårbarhet. Linken er her:

http://www.ted.com/talks/brene_brown_on_vulnerability.html


Jeg lengter etter å være ekte, tilstede, levende, full av mot, og en rekke andre ting som jeg ikke klarer å sette ord på nå.

Brene Brown sier i sin talk at sårbarhet er fellestrekket for de menneskene som har disse egenskapene som jeg beundrer.

Så hvordan i all verden skal jeg klare å være mer sårbar?

Konservatisme 3.

Jeg vil nå gi et eksempel på en etisk regel som jeg på tross av konservatismen forkaster. Det dreier seg om lesbiske og homofile.

Både kristendom og Islam anser seksuell omgang med en av samme kjønn som uetisk.

For å forkaste en slik regel har jeg stilt tre krav:

1. Jeg må forklare hvorfor den var aktuell da.
Det er en rekke grunner til at homofili ikke ble akseptert. For det første var verden underbefolket; oppdraget var å bli mange og å fylle jorden. For det andre var samfunnet bygget opp rundt familien som en grunnstein. For det tredje var en avhengig av forsørgelse i flere generasjoner; altså de voksne forsørger de eldre og barna. For at de voksne skulle bli forsørget når de ble eldre, måtte de ha barn.

2. Jeg må forklare hvorfor den ikke lengre er aktuell.
Jorden er nå overbefolket. Individualismen er nå en grunnstein i samfunnet, og ikke familien (nå kan det spørres hvorvidt dette er uriktig basert på konservatismen). Når det gjelder forsørging er dette i vårt samfunn kollektivisert. Det betyr at vi forsørger våre eldre og våre barn gjennom skatteseddelen. Dette gjør at den enkelte ikke er avhengig av at han får barn for å bli forsørget, det er nok at samfunnet får barn.

3. Jeg må forklare hvorfor det positivt er greit nå.
Lesbiske og homofile opplever at det er naturlig for dem å leve slik. De opplever at det er en frarøvelse av deres rett til å være hele mennesker å ikke kunne leve ut sin legning.

Oppsummert er min vurdering at de grunner som taler for å fordømme/forby/motarbeide lesbisk/homofil praksis ikke lengre aktuelle. På toppen av dette anser jeg deg som en urimelig innskrenkning av menneskers valg å motarbeide dette.

Konservatisme 2.

I mitt forrige innlegg skrev jeg litt om konservatisme i forhold til etikk og moral.

Konservatisme handler også om visdom. Jeg har sett at mange av de ideer og tanker som er bærende i ulike religioner gjenfinnes i moderne vitenskap.

I teologien har det gjennom århundrer vært diskusjoner om hvorvidt våre handlinger er bestemt av Gud fra fordums tid, eller om de er et resultat av vår egen frie vilje. Det har vært to ulike teologiske retninger på dette; Arianisme som har stått for fri vilje, og Calvinisme som har stått for predestinasjon (altså at ting er forhåndsbestemt).

I psykologien behandler en også det samme. Skyldes min atferd arv og miljø, eller skyldes den mine valg? Arv og miljø tilsvarer Calvinisme, mens egne valg tilsvarer Arianisme.


Dette illustrerer at en problemstilling som er grundig behandlet gjennom århundrer fra et teologisk perspektiv på nytt blir grundig behandlet i moderne vitenskap.

Jeg mener både teologien og den moderne vitenskap har godt av å lære av hverandre. Både teologien og psykologien vil kunne få noen interessante innspill av å lytte til hverandre.

For meg er også dette konservatisme. At en i et moderne fagfelt lytter til den visdom som er oppsamlet gjennom århundrer. At en ikke forkaster dette fordi den er bygget på et annerledes system av dogmer.

Selv om dogmene forkastes, må en ikke hive barnet ut med badevannet.

Konservatisme

Mitt neste dogme er konservatisme.

Wikipedia forklarer det slik:

"Konservatisme (fra latin conservare, «å bevare») er en samlebetegnelse for politiske og sosiale filosofier som ønsker å bevare eksisterende verdier og institusjoner i samfunnet, og som samtidig mener at endringer skal skje gradvis."

Selv om jeg har forkastet dominerende religioner innebærer ikke dette at jeg har forkastet ideene fra disse. Jeg er ikke så dum at jeg tror at jeg er smartere enn alle som har levd før meg.

Religionene har sagt at en ikke skal stjele eller drepe. Konservatisme innebærer for meg at disse idealene skal videreføres. Det betyr at jeg ikke skal stjele eller drepe, det betyr også at jeg skal oppfordre andre til å fraholde seg fra dette.

Dersom jeg skulle komme til at det likevel er riktig å stjele eller drepe vil dette kreve en rasjonell begrunnelse. Den rasjonelle begrunnelsen bør inneholde en forklaring på hvorfor en slik regel var aktuell da. Den før forklare hva som gjør at dette ikke er aktuelt nå. I tillegg bør den forklare hvorfor jeg nå aktivt skal bryte med den tidligere ideen.

Hva lengter jeg etter?

Når jeg analyserer meg selv finner jeg to ting jeg lengter etter:
1. Noe å leve for som er større enn meg selv og mine.
2. Et fellesskap.

Både forskning på lykke, og forskning på hvem som lever lengst har funnet en felles faktor som synes å være avgjørende for å både leve lenge, og for å være lykkelig. Det er å leve for noe som er større enn en selv.

I det japanske språket er det et ord som kan oversettes: hva som får meg til å stå opp om morgenen. Det handler om en indre drivkraft. Det handler om at om en bare ser seg og sine, blir en tilfreds. En vil ikke mer. En strekker seg ikke lengre. Lykken er også knyttet til dette. Det er en grunn til at religiøse mennesker gjerne er mer lykkelige enn ikke religiøse.

Jeg lengter etter dette, som er større enn meg selv. Dette som gjør at jeg står opp om morgenen. Det som gir meg et smil rundt munnen. Det som gjør at jeg ikke gir opp, selv om verden stormer rundt meg.

Kanskje det for min del er fellesskapet?


Jeg vil nå forsøke å sette ord på hvilket fellesskap jeg lengter etter.

Kirken består av tre nivåer:
1. Gudstjenesten, eller festen.
2. Husfellesskapet.
3. Medvandrere.

De utenfor kirken ser nummer 1. Siden kirken tradisjonelt har vært dårlig til å lage fest, så har det hele virket litt traurig. Likevel er det en fantastisk opplevelse å komme sammen mange mennesker. Mange en kjenner, og mange en ikke kjenner. En kommer sammen for å dele en glede, for å dele et fellesskap, for å dele livet, for å tilbe sammen.

Jeg tror utestedene i helgene fyller akkurat dette samme behovet. Det er imidlertid to viktige forskjeller. For det første er kirken dårlig på å lage fest. For det andre er utestedene dårlig på å gi det mening.

Husfellesskapet. En møtes hjemme hos noen i løpet av uken. Dette finnes i mange ulike former i kirken, men også utenfor kirken. Syklubber, venninnegjenger på cafetur. Nybakte mødre som kommer sammen. Poenget er at en samles i en mindre gruppe. Gruppen har mindre utskiftninger. Gruppen kjenner hverandre. Gruppen er et høydepunkt i en ellers stressende hverdag. Gruppen endrer fokus fra hverdagen.

Medvandrere. Medvandrere har betydning på to måter. Det ene er at jeg har nære venner som jeg møter, som jeg prater med, som holder meg ansvarlig for egne valg. Som jeg holder ansvarlig, som jeg våger å dele hva jeg tenker innerst inne. Den andre betydningen er at da jeg var kristen, hadde jeg et kristent fellesskap over hele verden. Jeg kunne dra til en hvilken som helst by, i en hvilken som helst del av verden. Der kunne jeg finne et kristen fellsskap. Basert på dette ville jeg finne mennesker jeg delte noe med. Jeg ville bli invitert inn i hjemmene. Troen var det som førte oss sammen, slik at jeg kunne vandre i livet med fremmede.

Hvorfor beskrive troen?

Senere vil jeg skrive en hel del om hva Kirken har betydd for meg. La meg forskuttere med konklusjonen: Kirken er den enkeltfaktoren som har hatt en størst positiv påvirkning i mitt liv.

Årsaken til at jeg har forlatt Kirken er at jeg ikke lengre deler den troen som Kirken bygger på. Troen er fundamentet i Kirken.

Ved å forlate Kirken, har jeg også forlatt alle de positive tingene Kirken har gitt meg. For meg synes det unødvendig.

Det må være mulig å ta vare på de positive sidene ved Kirken, uten å måtte bygge livet på et fundament som ikke er bra.

Ved å beskrive troen, forsøker jeg å etablere et fundament som er bra. Et fundament som deles av mange.

Så er mitt håp; at en dag vil dette fundamentet kunne implementeres i et fellesskap. Et fellesskap som kan føre videre de gode tingene i Kirken.

Hvorfor alle disse kjedelige innleggene?

Til mange av mine leseres store fortvilelse har denne bloggen en del innlegg om tro, vitenskap og religioner. Hvorfor?

Fordi jeg i denne bloggen vil forsøke å definere, sette ord på, og beskrive hva jeg tror på. Og ikke minst hvorfor jeg tror på det jeg tror på.

Derfor begynner jeg med selvfølgeligheter. Jeg begynner med ting som vi alle kan enes om. Så forsøker jeg å bygge stein på stein derfra.

Jeg tror ikke at jeg er en veldig spesiell fyr. Jeg tror ikke at jeg har tenkt veldig spesielle tanker, som ingen andre før meg har tenkt. Jeg tror heller ikke at min tro skiller seg fra den troen som det store flertallet av den norske befolkning har.

Jeg forsøker imidlertid å sette ord på den troen som jeg har. Siden jeg ikke tror at jeg er spesiell, betyr det også at jeg forsøker å beskrive troen til Ola Nordmann.

Norges beste nettbutikk!

I sommer kjøpte jeg meg en ny og fancy mobiltelefon. Jeg foretok tilfeldige søk på nettet, og fant til slutt en telefon jeg var fornøyd med: Sony Ericsson Xperia 10 mini pro.

Telefonen fungerte som den skal. Jeg reagerte imidlertid på at batteritiden var dårlig, men tenkte først at det gikk seg vel til.

Batteritiden ble imidlertid ikke bedre. Etter at jeg fikk et mobilabonnement som gjorde datatrafikk gratis måtte jeg konstatere at batteritiden var på maksimalt 12 timer. Det er etter min oppfatning minst 8 timer for lite.

Så jeg reklamerte.

Det var da jeg begynte å bli imponert. Jeg fikk kjapt første tilbakemelding. De lyttet til meg, gav meg råd. De tok meg på alvor.

Selger og produsent mente at telefonen fungerte som den skal, og gav meg tips om å installere et program som gjør at jeg kan slå av og på internett med en knapp.

Min bestemte oppfatning er imidlertid at på en moderne telefon, med lyset stilt på det laveste, så skal en kunne ha på funksjon for nedlasting av epost (ikke facebook) uten at batteriet blir tomt mellom mine døgnhviler.

Dette gjorde at jeg mener telefonen fraviker fra mine berettigete forventninger. Og jeg har krevd kjøpet hevet. Jeg kommuniserte dette med selger, og selger avviste naturlig nok dette.

Selvsagt ble den avvist fordi telefonen fungerer slik produsenten sier den skal fungere. Dersom en aksepterer at det er en mangel, har en en gang for alle slått fast at den aktuelle modellen ikke er god nok. Noe som vil påføre produsent et enormt tap.

Så jeg sendte saken videre til forbrukerrådet. Tenker at jeg må jo prøve det også.

Til min store overraskelse ringte selger til meg da de hadde mottatt brevet fra forbrukerrådet. De var meget velvillig, og gav meg valget mellom å bytte til en annen telefon fra samme butikk, eller å heve kjøpet (altså pengene tilbake).

Jeg hadde ærlig talt forventet å måtte ta saken helt til forbrukertvistutvalget - og forventer selvsagt at jeg hadde vunnet der. At selger på dette tidspunkt ser poenget, og gir kunden rett synes jeg er fantastisk.

Så... dusinthome, må med dette kåres til Norges beste nettbutikk. De har gode priser, telefonen kom kjapt og ikke minst, servicen når noe går galt er atskillig mer enn det jeg hadde forventet!

Så sjekk ut: www.dustinhome.no!

Hev den seksuelle lavalder til 18 år!

Den seksuelle lavalder, har som jeg tidligere har vist, ikke noe å gjøre med hvor gamle en skal være før en har sex.

Den seksuelle lavalder er den alderen da barn ikke lengre har en lovbeskyttelse mot seksuelt misbruk av eldre og mer modne personer. Spørsmålet om hva den seksuelle lavalder bør være, er altså et spørsmål om hvor unge barn en vil beskytte.

Jeg er 32 år gammel. Om jeg skrur på all sjarm, og alle sleipe triks som alderen har lært meg, og forsøker å forføre en ung jente, og skulle lykkes med det. Hvor ung kan jenta være uten at jeg burde straffes for det?

Etter dagens lovverk vil det være helt greit at jeg forfører ei jente på 16. Selv mener jeg at ei jente på 16 år må ha en beskyttelse mot min uimotståelige sjarm, og at lavalderen derfor må heves til 18.

Så kan en argumentere med at 18 år også er for ungt for meg. Det er jeg enig i. Likevel blir det en stor forskjell. 18 åringen er ikke et barn, 18 åringen er voksen og skal ikke lengre beskyttes på samme måte. Den må stå til ansvar for sine valg.

Friheten til å velge, innebærer også retten til å gjøre dumme valg.

Hva er den seksuelle lavalder?

Det er en utbredt misforståelse i samfunnet at det er forbudt å ha sex før en blir 16, men at det er lov når en er over 16.

Realiteten er at kun seksuell utnyttelse av barn under 16 år er gjort straffbart.

Dette innebærer at to 14 åringer (eller to 12 åringer) kan ha sex med hverandre. Det er to grunner til dette. For det første rammes de ikke av straffebudet, fordi det stiller krav til at det skal være forskjell i alder og modenhet. For det andre er 14 åringene under den kriminelle lavalder, og kan følgelig ikke straffeforfølges.

Dersom en 19 åring har sex med en 14 åring stiller saken seg annerledes. Aldersforskjellen vil være så stor at det vil anses som at 19 åringen utnytter 14 åringens manglende modenhet. Dette skal 14 åringen beskyttes mot. Derfor gjør da 19 åringen en straffbar handling. Hadde det vært en 16 åring, ville det vært lovlig.

Poenget er at noen ting kan gjøres straffbare, og andre ting ikke. Barn er i utgangspunktet sine foreldres ansvar.

Så lenge det er barn, altså under 18 år, er det foreldrene som etter min mening må bestemme om de skal ha sex eller ikke.

Etter min mening er det også foreldrenes ansvar å kommunisere grensene som settes for barnet, og sørge for at barnet etterlever disse. Dersom barnet bryter foreldrenes regel om å ha sex før fylte 18, vil det være meningsløst å brukes straffeapparatet til dette.

Respekt for døende.

Jeg fikk en henvendelse for en tid tilbake som gjorde dypt inntrykk på meg.

En eldre pasient ligger innlagt på en avdeling på et sykehus. Pasienten er døende.

Pasienten tar til seg for lite næring gjennom mat og drikke, og må derfor få tilført ernæring intravenøst. Likevel har pasienten glede av å spise og å drikke. Siden pasienten har vært innlagt på sykehuset i lang tid er årene blitt så dårlige at det ikke er er tilstrekkelig å gi ernæøring gjennom blodårene i armene.

Det besluttes derfor at ernæringen skal gis gjennom en blodåre i halsen. Å sette sprøyten som skal gi ernæring gjennom blodåren i halsen er så spesialisert at en anestesilege må gjøre det. Pasienten må også faste i noen timer før sprøyten settes.

Så langt er alt greit.

Det avtales at anestesilegen skal komme på mandag. Så pasienten faster fra han våkner mandag morgen.

Anestesilegen er svært opptatt på mandag, så han får ikke tatt turen til pasienten.

Tirsdag er ikke spesielt mye bedre.

Onsdag klarer heller ikke anestesilegen å komme.

Natt til torsdag får anestesilegen tid til å sette sprøyten.

Prosedyren tar 10 minutter for anestesilegen å utføre!

Torsdag morgen, når pasienten får mat igjen har pasienten ikke spist siden søndag kveld.


Jeg kan forstå at folk har det travelt, og jeg kan forstå at en livsforlengende behandling av en døende kanskje ikke er det som prioriteres høyest. Jeg kan også forstå at avdelingene ikke klarer å samhandle.

Jeg kan likevel ikke akseptere dette. Jeg kan ikke akseptere at en døende mann skal faste i 3 døgn fordi noen ikke klarer å snakke sammen.

Min bønn er at jeg aldri skal ha det for travelt, være for opptatt med mitt dagligliv, at jeg skal kommunisere så dårlig, at jeg utsetter noen for noe slikt.

Å tro på grunnlag av erfaringer 2.

Punktene i forrige post kan enkeltvis analyseres og en kan lage hypoteser som forklarer disse enkeltvis som naturlige hendelser. En benytter da Occams razor - om noe har flere mulige forklaringer, så benytter en den enkleste. Dette gjør at en da gjerne faller tilbake på en naturvitenskapelig forklaring.

Dersom en tar inn en tro på at det finnes mer enn det som kan måles eller veies, vil dette ofte gi en enklere forklaring enn den rent naturvitenskapelige. Occams razor vil ikke alltid holde.

Et eksempel; Bjørn Are så et spøkelse. Naturvitenskapelig kan dette forklares som at han fikk en hallusinasjon, et vindpust, noen som gjorde spøk med han eller et laken som flagret.

Eller en kan forklare det slik; Bjørn Are så et spøkelse.

Etter min oppfatning er det ikke gitt hvilken forklaring som er den enkleste. Dersom en aksepterer det overnaturlige vil dette ofte gi en enklere forklaring enn at Bjørn Are har mistet kontrollen over sine sanser.

For min del utgjør summen av erfaringer at jeg velger å tro at det finnes noe mere.

Det finnes en sannhet om hva Bjørn Are så. Denne sannheten kan vi imidlertid ikke lære å kjenne.

Å tro på grunnlag av erfaringer.

I løpet av mine år som kristen har jeg gjort meg mange erfaringer:
- Jeg har sett syke mennesker bli friske.
- Jeg har talt i tunger.
- Jeg har oversatt tungetale.
- Jeg har profetert over mennesker.
- Jeg har fått uforklarlig kunnskap om andre mennesker.
- Jeg har kjent Guds (eller guds?) nærvær på en påtakelig måte.

I tillegg til disse erfaringene som jeg selv har opplevd har jeg også hørt:
- Om Snåsamannen.
- Om blodstopping.
- Om spøkelser.
- Om voodoo.
- Om uforklarlige hendelser.


Disse erfaringene gjør at jeg tror at det finnes mer enn det som kan forklares basert på sanser og rasjonalitet.

Å tro.

Det er er tidligere fastslått at det finnes en sannhet, men at en ikke kan lære denne sannheten å kjenne.

Er dette absolutt? Jeg sitter nå med min datamaskin på fanget og skriver dette innlegget. Jeg føler varmen fra datamaskinen, hører klokka på veggen som tikker, jeg kjenner lukten av matsøpla og jeg har enda litt kaffesmak i munnen. Sansene mine forteller meg at jeg er her.

Jeg bestrider ikke sansene mine.

Likevel kan en ved filosofiske finurligheter argumentere seg bort fra sansene, og ende opp, som Descartes, med at fordi jeg tenker, så må jeg også eksistere.

På tross av dette velger jeg å tro. Jeg velger å tro på sansene mine, og jeg velger å tro på min rasjonalitet. Dette gjør at jeg kan forholde meg til verden på en helt vanlig måte.

Jeg kan tro på vitenskapen, jeg kan tro på vennskap, på glede, lykke og erfaringer.

Fordi jeg ikke kan slå dette fast som sannheter, altså objektivt konstaterbare faktum (selv om de etter min mening er overveiende sannsynlig), vil det fortsatt være tro.

De aller fleste deler troen på våre sanser og vår rasjonalitet.

Spørsmålet er hva vi tror på som ikke rasjonelt kan forklares.

Sannhet

Mitt andre dogme om sannhet, eksemplifiserte jeg med døden.

Jeg er lite opptatt av døden. Likevel er døden det beste eksemplet jeg har for å forklare hva jeg mener om sannhet.

Jeg vil nå bruke dogmet om sannhet, til å forklare mitt syn på gud. Siden jeg best kjenner kristendommen, vil jeg bruke den som referanseramme.

Det er en sannhet at det enten finnes en gud, eller ikke. En kan motargumentere dette ståstedet ved å diskutere hva jeg legger i gud. Gud kan jeg ikke definere. Dette gjør at hvorvidt utsagnet er sant eller ikke, avhenger av hvorvidt en har en sann forståelse av begrepet gud. Fordi jeg mener min forståelse av gud ikke er sann eller i det minste å være i nærheten av uttømmende, har jeg valgt formen med liten forbokstav.

Den første setningen i mitt andre dogme var at det finnes en sannhet. Den andre setningen er at vi aldri kan lære denne sannheten å kjenne.

Fordi jeg (1) ikke kan definere hva jeg mener med gud og (2) ikke kan objektivt konstatere fakum om gud, kan jeg heller aldri lære sannheten om gud å kjenne. Jeg kan altså ikke vite om det finnes en gud eller ikke.

Det er et spørsmål om tro.

Dogmer 2.

Mitt andre dogme kan formuleres slik:

Det finnes en absolutt sannhet. Denne sannheten kan vi aldri lære å kjenne.

For å ta et enkelt, men dog vanskelig eksempel; når vi dør, hva skjer da?

Det finnes mange meninger om dette; som at vi møter våre avdøde slektninger, himmel, helvete, reinkarnasjon eller at eksistensen opphører.

Når vi dør så vil noe inntreffe. Enten noe av det som er beskrevet over, noe jeg har utelatt, noe jeg ikke har hørt om eller noe annet som vi aldri har kunnet tenke oss.

Det første poenget er at det finnes en sannhet om dette. Med sannhet mener jeg et objektivt konstaterbart fakum.

Det andre poenget er at sannheten om livet/mangelen på liv etter døden er noe som ikke kan konstateres som et objektiv faktum. Dette skyldes at det ikke finnes erfaringer som gjør at vi kan vite noe om dette.

Hver enkelt av oss vil kanskje kunne nå fram til denne sannheten når vi har fått førstehånds erfaring, men denne kan ikke deles med de som er igjen.

Som jeg uttrykte det i en prosedyre en gang: "Da hun er avgått med døden, er hun ikke lengre prosessdyktig".

Dogmer 1

Hva er et dogme?

Begrepet dogme er et substantiv som har to ulike fasetter.
1. Et autoritativt prinsipp, tro eller uttrykk for en mening.
2. En doktrine (læresetning) eller doktriner som dreier seg om temaer som moral og tro.


I mine forsøk på å beskrive min tro har jeg landet på følgende grunnsetning:

Jeg forkaster alle dogmer.


Problemet er at også dette er formulert som et dogme. Det er et autoritativt prinsipp som gir uttrykk for en tro og en mening. Det er også en læresetning som angår tro og moral.


At jeg skaper et nytt dogme i mitt forsøk på å ta avstand fra læresetninger jeg ikke lengre står for er selvmotsigende. Noen selvmotsigelser må en leve med.

Hva har skjedd siden sist:

Ser jeg blogget sist gang for over 2 år siden. Så hva har skjedd i mitt liv?
- Jeg er ferdig med skolen.
- Jeg klassifiserer meg ikke lengre som en kristen.
- Jeg har blitt skilt.
- Barna har blitt større, og jeg har blitt (litt) mindre.


Mye har altså endret seg. Jeg kunne selvsagt statet en ny blogg, men ved å ha med det jeg tidligere har skrevet, og ikke nødvendigvis lengre står for, blir prosessene i større grad tydeliggjort.

Det er vanskelig å definere hva min min agenda med denne bloggen er, men la meg dele litt.

Jeg går kontinuerlig gjennom en rekke prosesser. Dette dreier seg gjerne om ting på et personlig plan som tro, som meninger, som yrkesliv, som vennskap, kjærlighet, barneoppdragelse og lignende.

Behovet for å sette ord på hva jeg tenker blir påtrengende. Behovet for å definere ting, for å skape en diskusjon om ting er der enda. Ønsker også å dokumentere tankene og prosessene.

Dette gjør at bloggen i liten grad bli skrevet på en populistisk måte. Jeg vil forsøke å argumentere for mine ståsted. Jeg vil forsøke å dele hva jeg tenker.

Så om noen gidder å lese det nå, om noen gidder å diskutere dette med meg, vil det være hyggelig. Jeg trenger noen å bryne tankene mine med. Og jeg tror at Kathrine og prinsesse Solstråle, som jo er mine to eneste lesere, kan by på litt motstand. Forøvrig tenker jeg at enkelte innlegg vil få en form som et slags manifest.

Foreløpig vil innlegg bli publisert annenhver dag.

God lesning!

...hallo...

Tenkte jeg skulle begynne å blogge igjen. Noen som har denne på sin RSS enda? :-)

En familietragedie i alle kanaler (2)

Rune Baasland har lånt minst 70 millioner for å finansiere spilling på nett. Rune Baasland sier han ikke er spillegal. Jeg vil se litt nærmere på dette.

Å bruke av sine egne penger å spille for, er etter min oppfatning ok, så lenge en klarer å oppfylle sine forpliktelser. Det øyeblikket en ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser, og har brukt penger på spilling har en krysset et punkt.

På dette tidspunktet så skal en ta læring av det som har hendt og sørge for at det aldri skjer igjen. Dersom det skjer igjen så lider en av spillegalskap.

Rune Baasland var nødt til å ta opp lån. Detaljene om hva som skjedde underveis tror jeg ikke vi vil få detaljene om. Ikke bare tok Rune opp lån, men han tok opp 70 millioner i lån. Personlig kommer han sannsynligvis i fengsel for dette. Det er mulig at foreldrene også må i fengsel. Foreldrene er personlig konkurs. Selv er han personlig konkurs.

Ikke nok med dette: siden pappaen er biskop, og derfor en offentlig person, må hele greia spilles ut i media. Som om tragedien ikke var stor nok.


Alt tyder på at Rune Baasland er spilleavhengig. Han burde være glad for tilbudet om diagnosen spilleavhengig. Når vi gir han diagnosen, så kan vi unnskylde han litt. Si at ja ja, han er jo spilleavhengig stakkars. Tror at det er med spilleavhengighet som med andre avhengigheter at en må innrømme at en har et problem. Det bør Rune Baasland gjøre.

Dersom Rune Baasland ikke er spilleavhengig har en et gedigent forklaringsproblem.

En familietragedie i alle kanaler (1)

Rune Baasland har lånt ihvertfall 70 millioner av sine foreldre for å finansiere gamblingen sin. Når han har pratet med sine foreldre så har han fortalt om IT prosjekter i Tsjekkia og presentert det som investeringer. Foreldrene har tatt opp lån for å investere i sønnens prosjekter i finansinstitusjoner og hos venner.

Foreldrene har fått disse lånene fordi de er respektable samfunnsborgere. Hva Runes mor, Bodhild Baasland, arbeider meg vet jeg ikke. Faren, Ernst Baasland, er biskop i Stavanger. En biskop er den øverste stillingen en kan ha i den Norske kirke. Biskop posisjonen kan nok best sammenlignes med et regjeringsmedlem når en ser på troverdighet, steg på karrierestigen og anseelse. Om Bjarne Håkon Hansen hadde bedt meg om et privat lån til en investering som sønnen holdt på med, og som framstod som fornuftig, så ville jeg fort gitt lånet i tillit til pølse-Hansen.

Jeg tror det er det samme som har skjedd i denne familietragedien. Fordi Biskopen har bedt om lån, har næringslivet og privatpersoner, satt til side sine vanlige sperrer og lånt villig vekk.

Juridisk får dette virkningen at Baasland blir personlig konkurs og kommer inn under gjeldsordningsreglene.

Bibelen sier ganske klart om disse tilfellene at den som "Den som borger [kausjonerer] for en fremmed, må svi for det, den som nekter å gi håndslag, er trygg".

Et annet sted sies det: "Ta klærne av den som har borget for en annen, ta pant hos ham for fremmede!"

Med andre ord: når noen tar opp lån eller stiller sikkerhet for en annen og må innfri dette, så er det ikke synd på dem. De hadde valget.

Det var ekteparet Baasland som var nærmest til å undersøke hva pengene gikk til. Det var ekteparet Baasland om skulle nektet sønnen mer finansiering. Når ekteparet Baasland ikke gjorde dette, og selv lånte penger for sønnen så er det også de som må bære konsekvensene av dette.