God natt oldefar

undefined
Bildet er av Terje Nilsen som skrev Lille Bille sangene. En av disse heter "Go´ natt oldefar". Teksten lyder:

"go natt oldefar,
snart går sola ned.
Go natt oldefar,
natta skal gi dæ fred.

nu kan du ta av dæ brillan,
og legg bort avisa di
arbeidsdagen e over
nu kan du ta fri
nu kan du ta fri"

Denne teksten får meg til å reflektere over hvordan vi betrakter dette livets avslutning. Hva tenker vi om døden, hvordan møter vi døden?

Når jeg leser beretninger om middelaldermenneskene og om de muslimske selvmordsbomberne så har disse en levende og grunnfestet overbevisning om at det livet de lever her på jorden bare er en begynnelse av livet. Livet fortsetter. Det er ikke slutt når en dør.

I europa har vi forkastet troen på det evige liv. Noen få av oss har valgt å tro på et evig liv. Dette prater vi lite om fordi det oppleves som lite relevant. Vi prater også lite om det fordi tanken om at det ved dødens rand er to ulike veier. Vi finner den ene av disse som svært ubehagelig å tenke over og enda mindre prate om. Derfor unngår også vi emnet om døden.


Da står vi igjen i en situasjon der de som tror på det evige liv ikke våger å prate om det fordi det er ubehagelig. De som ikke tror på det evige liv blir bare deprimert av å tenke på det. Derfor blir ingen riktig forberedt på døden.



I denne situasjonen synes jeg Terje Nilsens tekst som er beregnet på barn både reflekterer hans ståsted, og kanskje deler av samfunnets ståsted. En har det så travelt med å unngå døden at når den endelig kommer så oppleves det som en befrielse. En har behov for en pause?

Svein Lindquist hevder dødens oppgave er å tvinge mennesket til vesentlighet. Selv synes jeg vi er mye dyktigere på det uvesentlige en på det vesentlige. Så om Linquist har rett, så gjør døden en dårlig jobb. Eller kanskje europeeren tror han klarer å overliste døden ved å alltid ruse seg. Ruse seg på alkohol, mat, venner, fest, reiser, stress, arbeid osv osv. Døden vil likevel til sist innhente alle.

Da vil en rekke spørsmål bli besvart, og andre vil ikke bli besvart. Spørsmålet om liv et etter døden, og dets karakter blir besvart. Spørsmålet om en har evnet å være vesentlig blir kanskje ikke besvart. Begravelsestaler reflekterer sjeldent annet en positive minner.


Så hvordan lever vi livet? Hvordan dør vi? Hvordan møter vi døden? Hvordan forbereder vi oss til døden? En ting er hvordan jeg gjør det, men hvordan gjør samfunnet dette?

Lille Bille

Eva Trones laget en barnescd med sanger skrevet av Terje Nilsen. Etter at denne gikk konstant for et par år siden, og derved ble arkivert så fant jeg den fram i dag.

Den har noen virkelig geniale tekster. Nilsen evner å sette ord på ting på en fantastisk måte. I sangen Dans Dukkeline synger hun:

"hode e av no som kalles pappmasje, og han som malte fjeset ditt han fikk det nesten te..."

Denne sangen er et barns sang til sin marionettdukke. Jeg har alltid syntes slike er facinerende. Det synes nok Nilsen også. Han sier det så treffende:

"D e æ som trekk i tråan og som får dæ te å dans, men d e du som gjør sånn at æ ´kke klare å stans".

Staten ut av trossamfunnene

undefined

FrP foreslår å fjerne statsstøtten til trossamfunn som ikke har sine gudstjenester på norsk. Enkelte har kastet seg inn i debatten med spørsmål om hva som er mest formålstjenlig. Andre bruker anledningen til å kritisere statsstøtten (som er en underlig konstruksjon).

Debatten handler imidlertid ikke om hva som er mest formålstjenlig, men om trossamfunnenes rett til å styre seg selv.


Slik jeg ser det, så er forslaget et uttrykk for at staten skal kunne legge føringer på det enkelte trossamfunns gudstjenester.

Av prinsipp så mener jeg staten skal holde seg langt unna en slik kontroll. Jeg vil ikke la verken FrP, KrF eller Ap bestemme hvordan jeg skal tilbe.


Denne gangen bruker en statsstøtten for å regulere dette. Om vi tillater dem det nå, hvilket virkemiddel vil brukes neste gang?

Det øyeblikket staten begynner å legge den typen føringer for statsstøtten så kan ingen ta imot denne lengre.

Militæret?

undefined
Gjennom hele min barndom og tenårene var jeg passifist. Jeg nektet militæret, og fikk innkalling til siviltjeneste.

Samtidig begynte jeg å interessere meg for politikk og fikk et ståsted som sa at vi må ha et militærvesen i Norge.

Så hvordan kunne jeg nekte å ta liv, men samtidig mene at det var legitimt for norske soldater å ta liv i en krigssituasjon?

Denne indre konflikten gjorde at jeg søkte meg inn i militæret, og har stolt tjenestegjort ett år i luftvåpenet.

Senere har jeg blitt kjent med Augustin og andre kristne tenkeres tanker om dette. De prater om en "hellig krig". Det kan være kriger og konflikter av en slik karakter at også kristne kan ta til våpen. Andre ganger kan det være konflikter som er ytterst urettferdige.

I jussen skiller en mellom legal og legitim. Legal er det som er i henhold til lovverket, men tar ikke stilling til om det er moralsk riktig. Legitim er en vurdering av en MER moralsk karakter.

Problemet med forsvaret er at når jeg er innrullert så vil jeg i en gitt situasjon motta ordrer om å ta liv. Jeg vil når en slik situasjon nærme seg vurdere konfliktens legitimitet. Om jeg ikke finner den legitim vil jeg nekte en ellers legal ordre, og heller ta konsekvensene.


Ha en god adventstid folkens.