Søppelbok gis bort

Selv elsker jeg biografier. Den siste biografien jeg begynte på var imidlertid et makkverk av dimensjoner.

Den heter "Harald Eia komiker og medmenneske : en uautorisert biografi om Harald Meldal Eia" av Yngve Skomsvoll.

Boka forteller om Harald Eias liv og karriere, fra barndommen i Rykkin, via studenttilværelsen på Blindern, til suksessen med Lille lørdag, Åpen post og Team Antonsen, samarbeidsproblemer og interne NRK-konflikter.

Problemet med boken er at forfatteren åpenlyst dikter og lyver veldig mye. Det er ingen nyhet at biografier ikke alltid er etterettelige, men denne tar imidlertid kaka.


Det er en så utsvevende bruk av diktning at jeg som leser etter en tid ikke aner hva som er sant eller ikke.

Jeg ender da opp med å måtte lese biografien som en fiksjonsbok, da jeg ikke kan stole på innholdet.

Han skriver morsomt, og kommer med mange morsomme anekdoter. Det er imidlertid ikke en slik fiksjonsroman jeg har vært på utkikk etter.

Boka er knapt halvlest, og gis bort på forespørsel.

Å stige i hakkeordenen.

På barneskolen fant jeg aldri min plass. Jeg ble ikke mobbet, men hadde heller ikke venner jeg kunne stole på. Jeg var mye ensom, og min "status" i klassen min var veldig lav.

På slutten av barneskolen forstod jeg at dette ikke hadde med min personlighet, eller mine egenskaper å gjøre. Det hadde å gjøre med et hierarki. Tilfeldighetene hadde plassert med blant de laveste plassene på dette hierarkiet.

I 6 klasse var jeg en måned på Kanariøyene på behandlingsreise for min astma. Vi begynte på den norske skolen der, og måtte finne oss vår plass i hierarkiet. Jeg var fast bestemt på å ikke havne nederst. Så ved første anledning gikk jeg i slosskamp med en av de kuleste guttene i klassen, og vant. Jeg og gutten ble kjempegode venner etterpå. Derved var jeg sikret en plass i den øverste delen av hierarkiet.

Så i to miljøer som på mange måter var like, hadde jeg en helt ulik status.


Overalt i samfunnet er det en slags uformell hakkeorden. Folk er ulikt plassert basert på kriterer for suksess i den enkelte gruppe.

Når en er plassert i hierarkiet er det mulig å bevege seg opp eller ned. Dette krever imidlertid en så stor innsats at det er vanskelig å rokke på den etablerte strukturen.


Det som imidlertid er interessant er når en kommer inn i en ny gruppe. Dersom en da på forhånd kjenner hvilke kriterier som styrer ens plassering, kan en tilpasse presentasjonen av seg selv til disse. En vil da kunne plassere seg selv høyere opp i hierarkiet enn en ellers ville oppnådd uten den bevisste strategien.

Ny bil og pizza

Kvart på 7 i morrest ringte kompisen min som har kjørt bil fra Ålesund og hit. Han hadde kjørt hele natten og trengte instruksjoner for hvoran han fant fram til huset vi bor i.

Klokka 7 fikk jeg endelig ta herligheten i øyensyn. Den var fin, men så noe eldre ut en jeg hadde forventet spesiellt inni. Dashbordet så ut til å være fra 95 når bilen er fra 01. Det spiller likevel ingen rolle.

Etter å ha hatt en ett år gammel SUV i nesten to uker som leiebil, var det en skuffelse å kjøre vår nye bil. Enhver bil ville vært en skuffelse. Vi hever oss over det. Det er den bilen vi har råd til, så det får være godt nok.


Til middag laget jeg hjemmelaget tykkbunnet pizza, med kjøttboller, en liter pizzasaus, kalkun, ananas og roastbiff. Digg!

Håndskum

Håndskum er en ny smart oppfinnelse fra handelsstanden. Det er håndsåpe som kommer ut som skum, slik at en slipper å gni såpen til skum selv.

Jeg leser alltid prisene på deg jeg kjøper. Ikke bare prisen, men også referanseprisen. På den måten så finnet jeg ut at håndskum koster veldig mye mer enn annen håndsåpe.

Her før sommeren kjøpte vi 5 flasker med håndskum på tilbud. Til min forferdelse oppdaget jeg at vi brukte under en uke på en flaske håndskum.

Håndskum er altså dyrere, og varer kortere enn vanlig såpe. Men guttungen elsker det.


Så begynte jeg å eksperimentere. Først forsøkte jeg å ha i vanlig håndsåpe i en tom håndskumflaske. Resultatet var at det kom ut håndsåpe. Så forsøkte jeg å ha i vann. Resultatet bedret seg. Etter litt testing fant jeg at en blanding på 50-50 håndsåpe og vann, blir det perfekt skum. Om jeg så tilsetter litt feks grønn konditorfarge, så blir det en farge som guttungen elsker.

Vips så får han håndskum, og istedet for å betale fire ganger så mye som for vanlig håndsåpe betaler jeg halvparten. Siden det en bruker tilsvarende mer skum, en såpe blir nok prisen den samme som vanlig håndsåpe.


Så kan enkelte lesere tenke at jeg er blå(gjerrig). Hvem gidder å eksperimentere med slikt? All den tid en familie på 4 skal leve på to studielån, og ingen lønnsinntekt, så krever det litt kreativitet og innsats.

I innkjøpene tenker jeg at det er dumt og betale for mye, og at det enkle er ofte det beste. På den måten har vi både bil, sparekonto og ordentlig middag hver dag.

Perspektiv på år

Jeg har tidligere fortalt hvordan gutten, på 3,5, betrakter 5 år som uendelig gammelt.

En dag fant han en lekebil som han tydeligvis ikke hadde sett på lenge. Han løp bort til meg og fortalte om funnet sitt.

Så sier han: Denne bilen har jeg ikke sett på minst 20 år.

Jeg er uenig

Ikke slik at jeg har masse uvenner. Jeg tror at jeg bare har èn uvenn, og det er litt fint.

Jeg er overraskende ofte uenig med overmakta. Uansett om overmakta er representert ved eksperter, makt eller demokrati.

Ofte tenker jeg at dette skyldes at jeg er et fritt selvstendig tenkende individ. Andre ganger lurer jeg på om det bare skyldes trass. Det skifter mellom disse, men er vanligvis det første.

Jeg er nå i gang med min andre artikkel om ulovligheter i eksamensreglementet på det juridiske fakultet. Den første artikkelen, som er publisert, er flisespikkeri.

Den andre artikkelen som ikke er ferdig, har reell og praktisk betydning for mange studenter. Jeg skal ikke gå inn på artiklenes innhold, men må spørre meg selv hvorfor jeg gidder.


Er det rettferdighetsbehovet, er det kampen mot overmakta, er det trass eller er det rett og slett et behov for at jeg som jusstudent skal klare å få endret reglementet som juristene har laget, på grunnlag av dårlig håndtverk?

Veien ut av en kattepine

Som tidligere fortalt slapp kona, men ikke bilen uskadd fra et møte med en lastebil. Resultatet var en død bil, som igjen resulterte i en ny bil.

Den nye bilen oppholder seg desverre 150 mil fra der vi oppholder oss. Dette har vært en utfordring for oss, siden jeg ikke har fått reisetillatelse fra kona.

Hurtigruta skulle ha omtrent 10.000 for transporten. Autotransport skulle ha 8000,-.

Dette syntes vi var litt dyrt...

Så har jeg ringt rundt til kompiser og spurt om de kunne tenke seg å ta en tur til Ålesund om de er her, eller til Tromsø om de er der. Jeg har ikke fått napp.

I dag startet jeg en gruppe på facebook, der gruppens navn og funksjon var å ordne transport. Jeg sendte ut invitasjon til mine over 250 facebookvenner. Jeg bad dem om å joine, og hjelpe meg å løse problemet.

Etter at 5 personer hadde meldt seg inn i gruppa fikk jeg en telefon fra en kompis i Trøndelag. Han hadde meldt seg inn i gruppa. Han kjente en i Ålesund, som tilfeldigvis er en gammel arbeidskamerat av meg.

Dermed var kontakt oppnådd. Så har jeg avtalt med han i Ålesund. Han kjører opp på lørdag morgen. Kommer hit søndag utpå dagen. Han overnatter på sofaen, så kjører jeg han på flyplassen mandag morgen. Da er han tilbake i Ålesund til skolestart på mandag.

Flybilletten koster 1487,- Bensin, ferger og bommer koster i underkant av 2000,- Han får reisepenger på i overkant av 1000,-. Derved er bilen fraktet opp for rett under 4500,-.

Jeg får bilen, og han får en forhåpentligvis hyggelig tur. Så får vi håpe at alle blir fornøyd.

Hvordan singellivet endte for meg

Jeg ser at singellivet er et tema. Så til oppmuntring for alle single vil jeg fortelle min historie.

15. mai 2000 satt jeg på en benk på Rådhusplassen i Ålesund. Bortsett fra en kompis som kjørte rulleskøyter med noen fjortiser og noen alkoholikere på en benk ved siden av var det ellers tomt der. Alkoholikerne og jeg hadde en teit diskusjon, mens jeg ventet på at kompisen skulle gjøre seg ferdig.

Så kommer en vakker pike spaserende. I piratbukse, buffalo sko, og en hvit topp med noe rødt mønster på.

Senere har jeg fått vite at hun så på meg og tenkte: han skal jeg ha.

Hun kom og satte seg ned ved siden av meg. Hun overhørte diskusjonen, og kastet seg inn i den. Snart var alkoholikerne, og kompisen glemt.

Piken ble med på en cafè i nærheten. Der fortsatte vi å prate til vi måtte nå siste buss.

Vi utvekslet telefonnumre. Vi ble enige om å møtes på 17 mai. Noe vi gjorde. På 17 mai ble vi sittende på en annen cafè i timesvis, mens den søte musikken ble høyere og høyere. Da var det gjort. Vi begge visste at det kom til å bli oss.


Over 7 år senere er vi gift, har to barn, har hatt en haug med biler, en haug med ferier, kjøpt og solgt et hus, kranglet, grått og ledd sammen.



En venninne spurte om kjærligheten finner oss, eller om vi må finne kjærligheten. Jeg tror vi finner kjærligheten, men at vi må være klare når den kommer.

Så til dere damer, sett deg ned ved neste gutt du liker. Til dere gutter, grip muligheten når den åpenbarer seg.

Tillitsmannsvalg

Jeg var tillitsvalgt på 2. avdeling, og tenkte jeg skulle ta gjenvalg.

Jeg så ut over salen. Søkte øyekontakt med flest mulig.

Så sa jeg:
"Det er to grunner til at du må stemme på meg.

Det første er at du har tillit til meg. Du vet at du kan komme til meg om det er noe.

Det andre er at du vet at jeg vil ta tak i tingene, og ordne opp så godt jeg kan.

Takk."

Så satte jeg meg.

20 % stemte IKKE på meg.

Hva sier man?

Var på helsestasjonen i dag på rutinekontroll med dattra på 13 måneder.

Legen, en kvinnelig turnuskandidat med langt lyst hår, undersøker dattra.

Så sier hun:

"Da skal vi ta begynne med å ta av OSS på overkroppen."

Jeg fryser. Sa hun virkelig det. Jeg, en anstendig familiefar på helsestasjonen med min datter, var der sammen med min kone. Hva skulle jeg si?

I ettertid har jeg tenkt gjennom ulike reaksjoner. Dette er hva jeg kunne sagt/gjort:
1. Ikke sagt noe, bare begynt å ta av meg på overkroppen.
2. Sagt: jeg er litt sjenert, kan ikke du begynne?
3. Sagt: Her?


Det jeg faktisk sa var: det holder vel å ta av jenta? Så begynte vi alle å le. Noen bedre forslag?

Absurd skuffelse

I den siste kurvan ned mot dalen tappade han herraväldet över vagnen. När den slungades över väbranten var hans enda tanke: Så har jag då gjort mitt -
Hans enda, trötta, lyckliga tanke.

Det blev inte så: han skulle fortsätta livet. Men icke dnne resa. När världen åter tog gestalt omkring honom hade han svårt at hålla tilbaka tårarna - av självmedligande og besvikelse att semesterplanen slagits i stycken.

Den ena reaktionen var icke mindre äkta än den andra. Vi kan vara färdiga att vända livet ryggen men klagar ändå som barn som det icke fyller våra önskningar.


Dag Hammarskjöld, Vägmërken.

Må vite...

Da jeg jobbet som drosjesjåfør, lagerslask og andre lav status yrker opplevde jeg at banker, trygdekontor og andre ovenfra og ned institusjoner var veldig vanskelig å forholde seg til.

Jeg opplevde at jeg ble behandlet som en potensiellt kriminell og som uintelligent.

Det er pussig hvordan dette har endret seg etter at jeg ble student ved et juridisk fakultet (må vite...).

I går skulle svigermor hente en bankremisse, slik at hun kunne overta vår nye bil. Jeg måtte fakse over en fullmakt, med attestert kopi av min legitimasjon.

Da fullmakten kom igjennom var bildet på legitimasjonen helt svart. Bankdamen sa først at jeg måtte kopiere på nytt fordi dette ikke var godt nok.

Da irrettesatte jeg henne og sa at navnet var fint leselig, og at det attestert med rett kopi.

Da sier damen at ja her er det jo attestert fra det juridiske fakultet... Hvorpå hun konkluderer med at da går det jo helt fint.

Altså om jeg hadde fått det attestert på NAV eller en videregående skole, eller på Humanistisk fakultet så måtte jeg sende på nytt. Men fordi det var det juridiske fakultet, må vite, så var det i orden.

Akkurat som om vedkommende i ekspedisjonen på det juridiske fakultet er mer jurist enn i de andre ekspedisjonene.

Fortsatt høstjakt?

Siden høstjakta på Reinås ble avsluttet litt for tidlig var det fortsatt behov for å jakte litt.

Bloggerne følger nok i denne saken den samstemte norske presse som ferter blod*.

Når ambulansepersonellet var på vei til skadestedet fikk de beskjed om at den skadde var en person som tidligere hadde laget bråk for ambulansene.

Min måte å forholde meg til andre på avhenger i stor grad av den informasjonen jeg har mottatt om vedkommende. Denne informasjonen kan jeg motta ved sladder, gjennom google eller simpelten gjennom førsteinntrykket.

I situasjoner der en selv blir utsatt for fare, skal helsepersonell beskytte seg selv.

Ambulansepersonellets atferd på skadestedet var helt klart preget av den informasjonen de fikk.

Nå vet vi ikke hvilken informasjon de fikk. Likevel vil jeg fra den deres atferd anta at de var opplyst om at vedkommende tidligere har ytt vold mot helsepersonell.

Dette understøttes av:
1. Ambulansen stoppet ti minutter før skadestedet.
2. Skadelidte ble ikke berørt.
3. Typen ukvemsord samsvarer med en slik bakgrunn.
4. Vegringen for å ta skadelidte i ambulansen.


Slik jeg ser det har dette ingenting med rasisme å gjøre.

Saken reiser to spørsmål:
1. Hvilken informasjon ble sendt til sjåførene på forhånd. Samsvarer sjåførenes atferd med denne informasjonen?
2. Hvorfor ble det sendt ut feilaktig informasjon? Hva er årsaken? Er noen å klandre? Hva kan gjøres for å sikre at riktig informasjon sendes ut senere?

Fordi selv om jeg skulle ha en navnebror som er en voldelig drittsekk, så vil ikke det frata meg min rett til øyeblikkelig hjelp. Dette må premedisinsk divisjon sikre, for at befolkningen skal kjenne seg trygg.


*ante ikke at jeg hadde det uttrykket i mitt vokabular.

Hvem har rett på sykkelen?

Sett at jeg har en fin sykkel som jeg annonserer til salgs for 500,-.

Så kommer Elin og ser på sykkelen. Hun mener det er en fin sykkel, og at den vil hun ha. Elin kommer rett fra butikken, og har unger i bilen. Så hun har ikke plass til sykkelen. Så hun betaler meg for sykkelen og avtaler at hun skal komme tilbake og hente den.

Mens Elin er borte kommer Jostein og vil også ha sykkelen. Så jeg selger sykkelen til Jostein, som tar den med seg.

En ting er at jeg ikke har krav på dobbel betaling. Det er greit. Spørsmålet er hvem av dem som har krav på sykkelen. Og ikke minst, hvorfor?

Kondemnert

Da er bilen kondemnert.

Vi fikk valget om den skulle bli fikset eller om vi skulle få utbetalt en sum. Siden bilen var gått 192000, så kan vi ikke vite hvor lenge den kom til å leve.

Summen var lavere enn vi hadde håpet på, men med litt sparepenger så blir det nok en OK ny bil.

Da gjenstår bare det vanskeligste... Å bli enig med kona. ;)

Studiestart

I dag var det studiestart.

Jeg har omtrent ikke lest. Tiden har jeg brukt på bil. Bad student.


Siden det ser ut som om vi får kondemnert bilen vår, men det får jeg ikke vite før i morgen klokken 10.30, må vi ha ny bil.

Så hvilken bil kjøper vi? Hvor stor? Hvor ny? Type? Merke? Motor? Pris? Status? Farge?

Du kan si dagen har gått med på å studere sider som t-rex.no og finn.no.


Selv er jeg jo et snusfornuftig menneske. Kona er litt mer opptatt av følelser. Så vi blir ikke helt enige.

Etter en lang dag sitter vi igjen med to alternativer:

Mitt alternativ:
2001 mitsubishi space star, 1,8 GDI (122 HK). 33000 km. Selges på Bilauksjon. Antar vi kan få den til totalt 70.000. Bilen er matt i lakken, har noen små bulker og riper. Noe som drar ned verdien.

Konas alternativ:
1999 (2000) Volvo v40, 1,6 (109 HK), 124000. Selges i drammen. Ser bare lekker ut. Total pris på ca 85.000. Ser sinnsykt bra ut. Lekker.


Altså en nyere bil med bedre motor, nesten ikke kjørt som ikke ser ut i natta

mot

en eldre bil, mindre motor, bedre kjørekomfort, kjørt relativt langt, men ser til gjengjeld bra ut.


Frykter at kona får overtalt meg til det siste...

Kona ble påkjørt av en lastebil

Hun kom kjørende opp en bakke og ante fred og ingen fare. Plutselig kommer det en lastebil ut av svingen i hennes kjørefelt.

Lastebilen, som ikke så kona da han kuttet svingen, forsøker å komme seg over i eget kjørefelt og traff panseret på skrått. 1/4 av fronten ble moset skrått inn, og lastebilen stoppet på siden av bilen.

Døra på vår bil gikk ikke opp fordi sideskjermen var trykket inn i døra. Lastebilen måtte flytte seg for at døren kunne åpnes.

Kona som var på vei til en legetime, ringte til legen og sa at hun ikke kom. Så ringte hun politiet, og ble satt over til AMK. AMK hadde lastebilsjåføren på den andre linjen. Alt dette skjedde før hun kom seg ut av bilen.

Så i tur og orden dukket politi, sykebil og brannbil opp.

Så hvordan gikk det?

Kona ble kjørt til sykehuset for sjekk. Hun hadde fått seg en liten trykk men er uskadd. Legen sa at hun skulle ta to paracet og legge seg til å sove. Dette for at muskulaturen skulle slappe av, så hun ble mindre støl. Hun er litt stiv i nakken, men legen mente dette var helt naturlig.


Jeg hentet henne på legevakta. Vi tok bussen til byen og hentet leiebil (Rav 4). Vi så på kollisjonsstedet, gransket bremsesporene og var helt enig i at det umulig kunne være hennes skyld.

Så dro vil til verkstedet der bilen står parkert. Verkstedmannen mente den nok stod der for godt, men at vi måtte avvente takstmannen.

Så kjørte jeg kona hjem. Hun sover nå. Har ringt og snakket med lastebilsjåføren. Han var skjønt enig i at det var hans feil. Han var forferdelig lei seg, og lurte på hvordan det gikk med kona. Han ble glad og lettet da han hørte at hun var uskadd. Han var overrasket over at han kunne gjøre en slik feil etter 30 år som yrkessjåfør.


Mine refleksjoner:
Først og fremst er jeg takknemlig for at kona er uskadd.
Om ulykken tenker jeg at dette var et leit uhell. Uhell skjer. Sjåføren av lastebilen kan helt klart klandres. Likevel ser jeg ingen grunn til å klandre han når kona var uskadd. Jeg tenker at det kunne vært meg som gjorde en feil i trafikken.

Videre må jeg reflektere over egen kjøring. Det gikk bra denne gangen. Det kunne imidlertid gått atskillig verre. Selv skal jeg tenke over hvordan jeg kutter svinger.


Verkstedet opplyste oss at de er helt fullbooket fram til 3 september. Hvilket betyr at om bilen skal fikses skjer det ikke før etter det.

Leiebilen har vi bare krav på i 10 dager (men hvilken bil... :) ).


Dette kombinert med at en oftest får mer igjen for en kondemnert bil en for samme bil som selges gjør at jeg virkelig håper hardt at jeg får telefon i dag eller i morgen om at bilen har vært på sin siste reis. Jeg vil ha ny bil.


Det er et vers som lyder:
Liten pike skolevei
lastebil
kjøttdeig.


Jeg er bare glad det ikke ble kjøttdeig i dag.

Bildet er et illustrasjonsbilde. Heldgivis.

Pausefisken Trude

I fjernsynets barndom var det en tv kanal; NRK. Tvklokka dekket store deler av sendeflata. Tvklokka hadde på det meste over 800.000 seere.

Etterhvert overtok pausefiskene. Dette programmet bestod av kringkasting fra et akvarium hos NRK. Pausefiskene hadde flere seere en tvklokka.

En dag i 1971 døde plutselig pausefiske Trude under en livesending. Dette ble en nasjonal katastrofe og landesorg. Mediekjøret var enormt. Kringkastingssjef Bjartmar Gjerde var ute i pressen og beklaget.

Etter dette ble det lagt på 5 sekunders forsinkelse på Pausefiskene.

Dette virker absurd i dag, men jeg mener likevel at medievirkeligheten ikke er endret noe særlig.

God mat av ikke fullt så gode råvarer

Gode råvarer er nøkkelen til all vellykket matlagning. Dette er mantraet fra alle kokebøker, tv-mat programmer og nett-kokker. Jeg er selvsagt enig i at gode råvarer skaper god mat.

Både jeg og madamen studerer. Dette gjør at vi har en inntekt som ligger noen få hundrelapper over det sosialklientene har. Knapt med andre ord. Likevel nok.


Kjøtt til over 300,- per kilo er (burde være?) av en slik kvalitet at det omtrent kan spises rått. Den frosne kjøttdeigen til 19,- for 400 gram er av en annen kvalitet.



Min påstand er at hvem som helst kan lage god mat av gode råvarer.

Det hvem som helst ikke klarer er å lage god mat av ikke fullt så gode råvarer.


Klarer du å lage en biff strofanoff til 4 personer som samlet koster under en femtilapp og som blir husket for sin gode smak? Jeg tror det er her skillet mellom gode og ikke fullt så gode kokker ligger.

Perspektiv på alder

I sommer skulle vi overnatte hos en venninne av Mamma. Hun er over en hyggelig dame på litt over 60, selv om hun ser yngre ut.

Så på veien dit forberedte jeg sønnen på dette. Jeg fortalte at vi skulle overnatte hjemme hos en gammel dame.

Guttungen som er tre år har forstått at han er tre år gammel, og har i hele ferien sagt til folk at han er tre år gammel. Så har han holdt tre fingre opp i lufta, for så å se på meg for å få en bekreftelse på at dette er hans alder.

Guttungen tok inn over seg at dette var en gammel dame. Så tenkte han nok: Jeg er tre år gammel. Hun er en gammel dame. Hvor gammel kan hun da være?

Så spør han meg hvor gammel hun er, og før jeg rekker å svare sier han: "er hun så gammel?" mens han viser hånda si med alle 5 fingrene ute og en blikk som sier at stort eldre en 5 år kan en vanskelig bli.

Da er høstjakta over

Høstjakta er en del av vår kulturarv. Akersgatas jegere er grunnet sin metrofile legning hindret fra å bevege seg i skogen. Løsningen er å jakte på folk og ikke alminnelig vilt.

Jan Reinås, som var styreleder i Hydro, har hele tiden spilt med åpne kort. Hans styre har bevilget konsernledelsen et opsjonsprogram som eierne hele tiden har kjent. Eierne har akseptert det, og har vært fornøyd med resultatene som Hydro har levert.

Når dagen kom da konsernledelsen skulle få utbetalt opsjonene, slo media på stortromma. De benyttet mangelen på andre katastrofer til å blåse denne saken fullstendig ut av proporsjoner. De jaktet på en mann, tidligere styreleder Jan Reinås.


For et par dager siden ble også byttet felt.


Jeg vil bare gratulere Akersgata med en vellykket høstjakt.