Ja, dette er i ytterste ytterkant av hverdagsjussen. Likevel, om du skulle ønske å få kompisene dine i fengsel har jeg oppskriften:
Det første du gjør er å etablere en felles fiende. La oss si det lokale parkeringsselskapet. Du jekker opp kompisene dine på hvor ille parkeringsselskapet er. Og forteller kanskje noen hårreisende historier om hvordan de gjemmer seg rundt hjørnet, og venter til folk ar gått fra bilen for så å løpe til for å gi en bot.
Når fienden er etablert, så får du dem med på en grusom plan om en kriminell handling. Mitt eksempel er som følger:
Dere anskaffer en tønne sprengstoff. Denne plasseres utenfor kontoret til parkeringsselskapet. Timeren stilles inn på å eksplodere klokken 07.00 på morgenen, akkurat når den grusomme sjefen kommer inn.
Denne planen gjennomfører dere i fellesskap. Den rettslige konsekvensen av dette er at selv om tønnen ikke skulle detonere vil dere i fellesskap bli dømt for forsøk på overlagt/forsettlig drap.
Nå kan du kanskje innvende at en slik plan vil sende en selv også i fengsel.
Det er her det geniale (eller grusomme om du vil) kommer inn i bildet.
Etter at tønnen er plassert, og dere har forlatt åstedet, så ringer du til politiet. Du forklarer hva dere har planlagt, og du avverger ved det at tønnen går av.
Siden du har avverget denne grusommheten ved å avbryte forsøket slipper du straff. Det er nemlig en regel i norsk rett om at den som forsøker på en kriminell handling, og så avbryter forsøket, og avverger konsekvensen av det slipper straff.
Kompisene dine derimot, de har ikke avverget forsøket. Ved hjelp av din forklaring vil alle detaljene komme på bordet. De ender derfor opp med en dom på forsøk på overlagt drap. Du, som har iscenestatt det hele, planlagt det, dratt kompisene med på det slipper unna.
Lykke til med kompissviket.
PS. Om dere blir avslørt før du har fått ringt politiet, så er du i trøbbel...
31 august, 2008
27 august, 2008
Etnisk diskriminering
Mitt inntrykk er at fram til etter 2. verdenskrig dreide kriger seg stort sett om land. At en nasjon gikk til krig mot en annen for å utvide sitt territorium, og får å øke makten til herskerne.
Etter 2. verdenskrig synes dette å ha endret seg. De siste 20 årene har det vært en rekke kriget som har blitt ført på grunnlag av etnisitet.
Det tidligere Jugoslavia var et land med mange folkegrupper. Landet ble delt inn i flere mindre land basert på hvor flertallet av de ulike etniske gruppene bodde. Denne inndelingen gjorde at i hvert av landene bodde det folk med bakgrunn i en annen etnisk grupp. Krigen på midten av 90 tallet oppstod fordi en folkgruppe ville fjerne innbyggerne fra en annen folkegruppe fra et territorium. Dette skjedde ved fordriving og massedrap.
Når en person behandles dårligere fordi denne tilhører en spesiell folkegruppe er dette etnisk diskriminering.
Etnisk diskriminering finner sted i mange ulike grader. Fra etnisk rensing, dvs at en fjerner (likviderer) andre etnisiteter fra et område til at en forakter og snakker stygt om noen fordi de tilhører en annen etnisitet.
Tidligere tiders behandling av jøder har vært typisk etnisk diskriminering.
En kunne tro at en gjorde et oppgjør med det da staten Israel ble opprettet. Nå hater en ikke jøder på grunn av deres etnisitet, men på grunn av politikken til staten Israel. Hvorvidt dette er reelt eller et vikarierende motiv er jeg usikker på.
Uansett viser måten en i dag behandler sigøynere på at vi ikke er ferdig med etnisk diskriminering. Vi er heldigvis så siviliserte at vi ikke tar livet av dem (selv om det er under 40 år siden det var offentlig politikk å tvangssterilisere dem).
Likevel ser jeg helt klart at Sigøynerne i dag blir etnisk diskriminert på samme måte som jødene har blitt gjennom historien.
Dette vil ikke jeg være med på.
Etter 2. verdenskrig synes dette å ha endret seg. De siste 20 årene har det vært en rekke kriget som har blitt ført på grunnlag av etnisitet.
Det tidligere Jugoslavia var et land med mange folkegrupper. Landet ble delt inn i flere mindre land basert på hvor flertallet av de ulike etniske gruppene bodde. Denne inndelingen gjorde at i hvert av landene bodde det folk med bakgrunn i en annen etnisk grupp. Krigen på midten av 90 tallet oppstod fordi en folkgruppe ville fjerne innbyggerne fra en annen folkegruppe fra et territorium. Dette skjedde ved fordriving og massedrap.
Når en person behandles dårligere fordi denne tilhører en spesiell folkegruppe er dette etnisk diskriminering.
Etnisk diskriminering finner sted i mange ulike grader. Fra etnisk rensing, dvs at en fjerner (likviderer) andre etnisiteter fra et område til at en forakter og snakker stygt om noen fordi de tilhører en annen etnisitet.
Tidligere tiders behandling av jøder har vært typisk etnisk diskriminering.
En kunne tro at en gjorde et oppgjør med det da staten Israel ble opprettet. Nå hater en ikke jøder på grunn av deres etnisitet, men på grunn av politikken til staten Israel. Hvorvidt dette er reelt eller et vikarierende motiv er jeg usikker på.
Uansett viser måten en i dag behandler sigøynere på at vi ikke er ferdig med etnisk diskriminering. Vi er heldigvis så siviliserte at vi ikke tar livet av dem (selv om det er under 40 år siden det var offentlig politikk å tvangssterilisere dem).
Likevel ser jeg helt klart at Sigøynerne i dag blir etnisk diskriminert på samme måte som jødene har blitt gjennom historien.
Dette vil ikke jeg være med på.
26 august, 2008
Sigøynerne - de moderne jødene
I Tromsø var det et par sigøynere som spilte trekkspill for å tjene noen slanter. I tillegg har vi noen tiggere som er sigøynere. Det har vært debatter om disse i lokalavisene, og folk har vist forakt mot disse. En har vært oppfordret til å ikke gi til disse, fordi en da gir til organisert kriminalitet. Stakkaraene som har spilt trekkespill har fått forbud mot dette av politimesteren.
Før jeg går videre vil jeg gi et utdrag fra Wikipedia.no sin historikk om Sigøynere:
"Sigøynerne har alltid vandret rundt. De stammer opprinnelig fra India, hvor de var en stor gruppe som skulle underholde på palassene med sang, dans og jøgleri. Rundt år 800 var deres tjenester ikke lenger ønsket. De ble forfulgt - jagd vekk fra jobbene og samfunnet. De flyktet ut av India via Midtøsten til blant annet Egypt, og derfra videre til Europa...
Sigøynerne ble ofte tett knyttet til det okkulte, ukjente og farlige. En annen vanlig fordom var at alle sigøynere var lommetyver.
Sigøynerne har gjennom hele historien vært et forfulgt folk. Blant annet kan det nevnes at trolig 500 000 sigøynere mistet livet i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.Fram til cirka år 1500 var allikevel sigøynerne godtatt som vanlige medlemmer av samfunnet.
De første organiserte sigøynerforfølgelsene man kjenner til startet i 1498. Da vedtok Riksdagen at alle sigøynere skulle utvises fordi de var forrædere av kristendommen. Det ble også lov å ta sigøynere som slaver, og i Russland ble denne loven opphevet først i 1861."
Som den observante leser ser så er det store likhetstrekk mellom sigøynerne og jødene fram til 1948.
De ble anklaget for tyverier og okkultisme. De var ikke til å stole på. De levde på siden av samfunnet. De ivaretok en egen kultur ved siden av det sterkt homogene samfunnet ellers.
Den store forskjellen er at jødene har hatt større økonomisk suksess, og har hatt en mindre perifer rolle i samfunnet ved at de har vært fastboende. Den største forskjellen i dag er likevel at jødene har fått en egen stat.
At en frykter det ukjente er ingen hemmelighet. Siden innbyggerne hverken har kommet tett innpå jødene eller sigøynerne, har disse vært ukjent. Dette har vært med på å skape rykter og at de har fått en rolle som syndebukk.
Min forundring er oppdagelsen av at vi i dag behandler sigøynerne på samme måte som vi behandlet jødene for 200 år siden.
Før jeg går videre vil jeg gi et utdrag fra Wikipedia.no sin historikk om Sigøynere:
"Sigøynerne har alltid vandret rundt. De stammer opprinnelig fra India, hvor de var en stor gruppe som skulle underholde på palassene med sang, dans og jøgleri. Rundt år 800 var deres tjenester ikke lenger ønsket. De ble forfulgt - jagd vekk fra jobbene og samfunnet. De flyktet ut av India via Midtøsten til blant annet Egypt, og derfra videre til Europa...
Sigøynerne ble ofte tett knyttet til det okkulte, ukjente og farlige. En annen vanlig fordom var at alle sigøynere var lommetyver.
Sigøynerne har gjennom hele historien vært et forfulgt folk. Blant annet kan det nevnes at trolig 500 000 sigøynere mistet livet i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.Fram til cirka år 1500 var allikevel sigøynerne godtatt som vanlige medlemmer av samfunnet.
De første organiserte sigøynerforfølgelsene man kjenner til startet i 1498. Da vedtok Riksdagen at alle sigøynere skulle utvises fordi de var forrædere av kristendommen. Det ble også lov å ta sigøynere som slaver, og i Russland ble denne loven opphevet først i 1861."
Som den observante leser ser så er det store likhetstrekk mellom sigøynerne og jødene fram til 1948.
De ble anklaget for tyverier og okkultisme. De var ikke til å stole på. De levde på siden av samfunnet. De ivaretok en egen kultur ved siden av det sterkt homogene samfunnet ellers.
Den store forskjellen er at jødene har hatt større økonomisk suksess, og har hatt en mindre perifer rolle i samfunnet ved at de har vært fastboende. Den største forskjellen i dag er likevel at jødene har fått en egen stat.
At en frykter det ukjente er ingen hemmelighet. Siden innbyggerne hverken har kommet tett innpå jødene eller sigøynerne, har disse vært ukjent. Dette har vært med på å skape rykter og at de har fått en rolle som syndebukk.
Min forundring er oppdagelsen av at vi i dag behandler sigøynerne på samme måte som vi behandlet jødene for 200 år siden.
25 august, 2008
Jødehat
I årene 68 til 70 foregikk den jødiske krig. Denne ble avsluttet med at Jerusalem ble inntatt og brent. Jødene ble deretter spredt utover, i første omgang, hele det romerske riket.
Fra år 70 til år 1948 levde jødene i diaspora (atspredelse). De levde i mange ulike land. De holdt sammen som folkegruppe, de tok vare på tradsisjonene, samtidig forsøkte de å leve i de samfunnene de var i.
I løpet av disse 1900 årene ble jødene hatet. Det finnes et eget ord for jødehat - antisemitisme. Eksemplene på utslag av jødehat er for mange til at jeg kan gå inn på det. Noen eksempler vil jeg nevne.
Da Norge fikk sin Grunnlov i 1814 fikk jødehatet sitt uttrykk ved en egen grunnlovsbestemmelse som forbød jøder adgang til riket.
Under den spanske inkvisisjon ble jøder systematisk sporet opp og drept.
Når ulykker skjedde i landsbyene i Europa fikk jødene skylden.
Før og under 2. verdenskrig ble i alt 7 millioner jøder drept.
Den skylden verden hadde opparbeidet seg mot jødene resulterte at de i 1948 fikk en egen stat. Etter at de fikk den egne staten har jødehatet fortsatt. Det moderne jødehatet er imidlertid fokusert på staten Israels politikk.
Uansett hvilken side en tar i denne debatten er i allefall det moderne jødehatet noenlunde saklig. De blir i mindre grad diskriminert for sin etnisitet, og heller for det en mener er jødenes stats politikk.
Fra år 70 til år 1948 levde jødene i diaspora (atspredelse). De levde i mange ulike land. De holdt sammen som folkegruppe, de tok vare på tradsisjonene, samtidig forsøkte de å leve i de samfunnene de var i.
I løpet av disse 1900 årene ble jødene hatet. Det finnes et eget ord for jødehat - antisemitisme. Eksemplene på utslag av jødehat er for mange til at jeg kan gå inn på det. Noen eksempler vil jeg nevne.
Da Norge fikk sin Grunnlov i 1814 fikk jødehatet sitt uttrykk ved en egen grunnlovsbestemmelse som forbød jøder adgang til riket.
Under den spanske inkvisisjon ble jøder systematisk sporet opp og drept.
Når ulykker skjedde i landsbyene i Europa fikk jødene skylden.
Før og under 2. verdenskrig ble i alt 7 millioner jøder drept.
Den skylden verden hadde opparbeidet seg mot jødene resulterte at de i 1948 fikk en egen stat. Etter at de fikk den egne staten har jødehatet fortsatt. Det moderne jødehatet er imidlertid fokusert på staten Israels politikk.
Uansett hvilken side en tar i denne debatten er i allefall det moderne jødehatet noenlunde saklig. De blir i mindre grad diskriminert for sin etnisitet, og heller for det en mener er jødenes stats politikk.
24 august, 2008
Kondomer
Jeg har fått jobb som seminarleder for førsteårsstudenter.
I går hadde jeg første dagen på jobb. Dette innebar en omvisning på blant annet studentrådgivnnga.
På vei ut av studentrådgivninga plukket jeg med meg tre kondomer, og puttet disse i lommma (kjekt å ha).
Da jeg var kommet ut, ser jeg gliset til flere av studentene jeg var lærer for. Så tenker jeg: Kanskje det var litt uheldig å plukke disse med seg når jeg var på jobb.
La oss håper det blir sett på som en forbilledlig handling om å unngå kjønnssykdommer og ikke et utslag av konsekvenser av glemte p-piller i et ekteskap...
I går hadde jeg første dagen på jobb. Dette innebar en omvisning på blant annet studentrådgivnnga.
På vei ut av studentrådgivninga plukket jeg med meg tre kondomer, og puttet disse i lommma (kjekt å ha).
Da jeg var kommet ut, ser jeg gliset til flere av studentene jeg var lærer for. Så tenker jeg: Kanskje det var litt uheldig å plukke disse med seg når jeg var på jobb.
La oss håper det blir sett på som en forbilledlig handling om å unngå kjønnssykdommer og ikke et utslag av konsekvenser av glemte p-piller i et ekteskap...
22 august, 2008
Hvordan komme seg ut fra psykiatrisk (2)
Forrige post beskrev hvordan man kommer seg ut fra psykiatrisk ved å bruke makt. Nå innser jeg at ikke alle har fysikken til å klare dette. Her kommer måten å komme seg ut for de som er litt mer pinglete bygd.
Denne utbryterteknikken forutsetter to ting:
1. Du er innlagt på tvang, uten at du vurderes å være til fare for deg selv eller andre.
2. Du lider ikke av en alvorlig spiseforstyrrelse.
Teknikken er ganske enkel. Du avleverer følgende erklæring:
"I protest mot tvangsinnleggelsen begynner jeg i dag sultestreik. Sultestreiken vil vare fram til jeg blir sluppet ut".
Psykisk helsevernloven gir bare hjemmel til å tvangsfore den som har en alvorlig spiseforstyrrelse. Psykehuset kan derfor ikke tvangsfore deg.
Pasientrettighetsloven uttrykker eksplisitt at pasienter som sultestreiker ikke skal tvangsfores. Psykehuset har etter dette ikke lov til å tvangsfore deg.
Når du har sultestreiket en tid, vil du (husk at du er for tynn til å bruke vold, så det bør gå fort) bli så tynn at det oppstår en fare for din helse.
Psykehuset står da i den situasjonen at de ved å holde deg innlagt utsetter deg for helserisko. Dersom de holder deg innlagt så lenge at du skulle feks bli skadet eller dø av sultestreiken vil de ansvarlige miste sine lege bevillinger og psykehuset vil få en seriøs stripe i lakken.
Psykehuset vil derfor være tvunget til å slippe deg ut omtrent når du når idealvekten.
Denne utbryterteknikken forutsetter to ting:
1. Du er innlagt på tvang, uten at du vurderes å være til fare for deg selv eller andre.
2. Du lider ikke av en alvorlig spiseforstyrrelse.
Teknikken er ganske enkel. Du avleverer følgende erklæring:
"I protest mot tvangsinnleggelsen begynner jeg i dag sultestreik. Sultestreiken vil vare fram til jeg blir sluppet ut".
Psykisk helsevernloven gir bare hjemmel til å tvangsfore den som har en alvorlig spiseforstyrrelse. Psykehuset kan derfor ikke tvangsfore deg.
Pasientrettighetsloven uttrykker eksplisitt at pasienter som sultestreiker ikke skal tvangsfores. Psykehuset har etter dette ikke lov til å tvangsfore deg.
Når du har sultestreiket en tid, vil du (husk at du er for tynn til å bruke vold, så det bør gå fort) bli så tynn at det oppstår en fare for din helse.
Psykehuset står da i den situasjonen at de ved å holde deg innlagt utsetter deg for helserisko. Dersom de holder deg innlagt så lenge at du skulle feks bli skadet eller dø av sultestreiken vil de ansvarlige miste sine lege bevillinger og psykehuset vil få en seriøs stripe i lakken.
Psykehuset vil derfor være tvunget til å slippe deg ut omtrent når du når idealvekten.
Foreldelse av seksuelle overgrep mot barn
Sigrun skriver i sin blogg:
"Noe av det mest tragiske ved straffeordningen vår er foreldelsesfristen for volden barn utsettes for, og som påfører langt alvorligere psykologiske skader enn vold mot voksne. De fleste tilfeller oppdages ikke mens de pågår. Når så det voksne offeret anmelder, er det mange ganger for sent." http://stomm-blog.blogspot.com/2008/06/straffens-betydning.html
At det er for sent viser til reglene om foreldelse.
Basert på dette vil jeg dele noen refleksjoner rundt spørsmålet om foreldelse av seksuelle overgrep. Denne posten blir dessverre litt for lang, så den passer kanskje best for spesiellt interesserte.
Tanken bak foreldelse er kort fortalt: Når en har gjort en straffbar handling og dette enten ikke oppdages eller ikke anmeldes, så går forbryteren rundt med en frykt for å bli tatt. Denne frykten begrenser forbryterens normale liv. Lovgiver mener at når det har gått en tid, som varierer etter forbrytelsens grovhet, så skal forbryteren få legge det bak seg. Gjort er gjort og spist er spist. Det skal kunne settes en strek i sanden.
Foreldelsesfristene:
Straffelovens § 67 første ledd lyder:
"Fristen for foreldelse er:
2 år når den høyeste lovbestemte straff er bøter eller fengsel inntil 1 år,
5 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 4 år,
10 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 10 år,
15 år når tidsbestemt straff inntil 15 år kan idømmes,
25 år når fengsel inntil 21 år kan idømmes."
En kan kort si at jo grovere forbrytelsen er, jo lengre fengselsstraff får den, og jo lengre tid tar det før forbrytelsen foreldes.
Disse reglene er ufravikelige.
Spørsmålet blir fra når fristen skal regnes.
Fristen har to tidspunkter.
Det ene tidspunktet er når den avbrytes. Foreldelsen avbrytes nå det tas ut siktelse mot forbryteren. Den avbrytes altså ikke når forholdet anmeldes, men når siktelse tas ut.
Det neste spørsmålet er når foreldeslesfristen begynner å løpe.
Hovedregelen i strafferetten er at foreldelsen løper fra det tidspunktet den straffbare handlingen opphørte. Det betyr at ved langvarige og sammenhengende overgrep mot barn vil også de første overgrepene kunne straffes dersom det er tatt ut siktelse før de siste overgrepene er foreldet.
Om en tenker seg et enktelstående overgrep mot et barn på 5 år. Strafferammen for dette er 10 år (når det ikke er spesiellt grovt, eller gjentatt, eller spesiellt smertefullt. Foreldelsesfristen settes da til 10 år. Forholdet blir da foreldet før den krenkede fyller 16 år.
Et barn på 15 år har sjelden modenheten til å forstå hvilket overgrep den er utsatt for. Barnet har heller ikke motet og motivasjonen for en anmeldelse. Vurdering av anmeldelse vil vanligvis ikke skje før etter at barnet er myndig, og da er det for sent.
Stortinget tok på slutten av 90 tallet opp denne problemstillingen. En innførte en lovendring som sa at tidsfristen for overgrep mot barn skal begynne å gå fra barnet blir myndig.
I mitt eksempel vil forholdet da bli foreldet på dagen da den krenkede fyller 28 år. I de groveste tilfellene vil foreldelsen først inntre på 43 års dagen (18 + 25).
Denne lovendringen trådte i kraft fra 1. november 1998.
Grunnlovens prinsipp om at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft gjør at den alminnelige måten å forstå denne lovteksten på er at overgrep som har opphørt før 1. november 1998 foreldes basert på de normale frister.
For overgrep som har opphørt etter 1. november 1998 løper foreldelsen fra myndighetsdagen.
Spørsmålet som jeg ikke har sett vært reist i Rettspraksis, Forarbeidene eller Juridisk litteratur er om det kan åpnes opp for at denne bestemmelsen skal gis tilbakevirkende kraft.
I juridisk litteratur sies det at bestemmelsen om tilbakevirkende kraft har sin primære virkning på lovbud som gis for å ramme allerede begåtte straffbare forhold. Grunnloven sensurerer myndighetenes adgang til å straffe noe de mener er galt, men som det ikke fantes en lov mot på lovbruddets tid. Det er dette som er kjernen i grunnlovsbestemmelsen.
Vårt spørsmål er i periferien. Vi snakker om et forhold som på det aktuelle tidspunktet var straffbart. Forholdet ble på det tidspunktet ansett som grovt.
At det allerede da var en grov forbrytelse gjør at forbryterens interesser ikke er særlig beskyttelsesverdige.
At Stortinget har bevisst endret problemstillingen med ønsket i tankene om at de ikke skal slippe unna gjør at også lovgiverviljen støtter en slik endring.
Jeg har ikke sett hvordan Høyesterett eller EMD har behandlet andre saker om tilbakevirkende kraft i detalj, men det hadde vært interessant å undersøke dette.
Basert på resonementet så langt vil jeg si at spørsmålet i det minste er verdt å reise for domstolene. Det krever imidlertid en del utgreining først for å se om det kan holde.
"Noe av det mest tragiske ved straffeordningen vår er foreldelsesfristen for volden barn utsettes for, og som påfører langt alvorligere psykologiske skader enn vold mot voksne. De fleste tilfeller oppdages ikke mens de pågår. Når så det voksne offeret anmelder, er det mange ganger for sent." http://stomm-blog.blogspot.com/2008/06/straffens-betydning.html
At det er for sent viser til reglene om foreldelse.
Basert på dette vil jeg dele noen refleksjoner rundt spørsmålet om foreldelse av seksuelle overgrep. Denne posten blir dessverre litt for lang, så den passer kanskje best for spesiellt interesserte.
Tanken bak foreldelse er kort fortalt: Når en har gjort en straffbar handling og dette enten ikke oppdages eller ikke anmeldes, så går forbryteren rundt med en frykt for å bli tatt. Denne frykten begrenser forbryterens normale liv. Lovgiver mener at når det har gått en tid, som varierer etter forbrytelsens grovhet, så skal forbryteren få legge det bak seg. Gjort er gjort og spist er spist. Det skal kunne settes en strek i sanden.
Foreldelsesfristene:
Straffelovens § 67 første ledd lyder:
"Fristen for foreldelse er:
2 år når den høyeste lovbestemte straff er bøter eller fengsel inntil 1 år,
5 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 4 år,
10 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 10 år,
15 år når tidsbestemt straff inntil 15 år kan idømmes,
25 år når fengsel inntil 21 år kan idømmes."
En kan kort si at jo grovere forbrytelsen er, jo lengre fengselsstraff får den, og jo lengre tid tar det før forbrytelsen foreldes.
Disse reglene er ufravikelige.
Spørsmålet blir fra når fristen skal regnes.
Fristen har to tidspunkter.
Det ene tidspunktet er når den avbrytes. Foreldelsen avbrytes nå det tas ut siktelse mot forbryteren. Den avbrytes altså ikke når forholdet anmeldes, men når siktelse tas ut.
Det neste spørsmålet er når foreldeslesfristen begynner å løpe.
Hovedregelen i strafferetten er at foreldelsen løper fra det tidspunktet den straffbare handlingen opphørte. Det betyr at ved langvarige og sammenhengende overgrep mot barn vil også de første overgrepene kunne straffes dersom det er tatt ut siktelse før de siste overgrepene er foreldet.
Om en tenker seg et enktelstående overgrep mot et barn på 5 år. Strafferammen for dette er 10 år (når det ikke er spesiellt grovt, eller gjentatt, eller spesiellt smertefullt. Foreldelsesfristen settes da til 10 år. Forholdet blir da foreldet før den krenkede fyller 16 år.
Et barn på 15 år har sjelden modenheten til å forstå hvilket overgrep den er utsatt for. Barnet har heller ikke motet og motivasjonen for en anmeldelse. Vurdering av anmeldelse vil vanligvis ikke skje før etter at barnet er myndig, og da er det for sent.
Stortinget tok på slutten av 90 tallet opp denne problemstillingen. En innførte en lovendring som sa at tidsfristen for overgrep mot barn skal begynne å gå fra barnet blir myndig.
I mitt eksempel vil forholdet da bli foreldet på dagen da den krenkede fyller 28 år. I de groveste tilfellene vil foreldelsen først inntre på 43 års dagen (18 + 25).
Denne lovendringen trådte i kraft fra 1. november 1998.
Grunnlovens prinsipp om at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft gjør at den alminnelige måten å forstå denne lovteksten på er at overgrep som har opphørt før 1. november 1998 foreldes basert på de normale frister.
For overgrep som har opphørt etter 1. november 1998 løper foreldelsen fra myndighetsdagen.
Spørsmålet som jeg ikke har sett vært reist i Rettspraksis, Forarbeidene eller Juridisk litteratur er om det kan åpnes opp for at denne bestemmelsen skal gis tilbakevirkende kraft.
I juridisk litteratur sies det at bestemmelsen om tilbakevirkende kraft har sin primære virkning på lovbud som gis for å ramme allerede begåtte straffbare forhold. Grunnloven sensurerer myndighetenes adgang til å straffe noe de mener er galt, men som det ikke fantes en lov mot på lovbruddets tid. Det er dette som er kjernen i grunnlovsbestemmelsen.
Vårt spørsmål er i periferien. Vi snakker om et forhold som på det aktuelle tidspunktet var straffbart. Forholdet ble på det tidspunktet ansett som grovt.
At det allerede da var en grov forbrytelse gjør at forbryterens interesser ikke er særlig beskyttelsesverdige.
At Stortinget har bevisst endret problemstillingen med ønsket i tankene om at de ikke skal slippe unna gjør at også lovgiverviljen støtter en slik endring.
Jeg har ikke sett hvordan Høyesterett eller EMD har behandlet andre saker om tilbakevirkende kraft i detalj, men det hadde vært interessant å undersøke dette.
Basert på resonementet så langt vil jeg si at spørsmålet i det minste er verdt å reise for domstolene. Det krever imidlertid en del utgreining først for å se om det kan holde.
Databruk og trosretninger
Kalvinister tror at alt er forutbestemt. Dette betyr at om ulykken rammer, så var det fra tidenes morgen bestemt at det skal være slik.
Når jeg vet dette blir følgende sitat fra blabla veldig morsomt:
"Forfatteren Umberto Eco skrev i sin tid at Macbrukere er katolikker, mens MS-DOS-brukere er protestanter, eller nærmest kalvinister."
Så hvilken retning tilhører Linux brukere? Trosbevegelsen?
Når jeg vet dette blir følgende sitat fra blabla veldig morsomt:
"Forfatteren Umberto Eco skrev i sin tid at Macbrukere er katolikker, mens MS-DOS-brukere er protestanter, eller nærmest kalvinister."
Så hvilken retning tilhører Linux brukere? Trosbevegelsen?
20 august, 2008
Hvordan komme seg ut fra psykiatrisk? (1)
Se for deg at du av en eller annen grunn blir tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Dørene låses bak deg og du har mistet din frihet.
Så sitter du der på rommet ditt og lurer på hvorfor i all verden du er der, og hvordan du skal komme deg ut derifra.
Juridisk kan jeg se to måter å komme seg ut derifra på.
Den første, som jeg presenterer her er å komme seg ut med vold.
Det du gjør er å ta tak i en ansatt, bruker så lite vold som mulig, du holder denne som gissel, mens du låser deg ut derifra. Da lar du den ansatte gå, og du er fri.
Så kan det innvendes: Det er da vitterlig ulovlig å både nytte vold og å ta noen som gissel.
Joda egentlig så er det jo det.
Likevel: Dersom du ikke har en alvorlig sinnslidelse (et av kriteriene for å være tvangsinnlagt) så er du holdt der ulovlig. Det er da snakk om en ulovlig frihetsberøvelse. Du kan da sammenligne det med at du har blitt holdt innestengt et hvilket som helst sted. En må da betrakte innestengelsen som et angrep mot deg, som du lovlig har rett til å forsvare deg mot. Forsvaret må ikke være uproporsjonalt og det må være tilbørlig. Du kan altså feks ikke drepe noen. Nødverge kalles dette.
Om vi tenker oss det motsatte. Du har en alvorlig sinnslidelse. Siden du lurer på hvorfor du er der, og vil ut, så har du en sterkt forvrengt virkelighetsoppfattning. Du er virkelig syk. Denne psykosen, alvorlige sinnslidelsen, gjør at du ikke vil være strafferettslig tilregnelig. Så om du gjør et slikt rømningsforsøk som jeg har beskrevet, så vil du nok fint slippe unna med det.
Så sitter du der på rommet ditt og lurer på hvorfor i all verden du er der, og hvordan du skal komme deg ut derifra.
Juridisk kan jeg se to måter å komme seg ut derifra på.
Den første, som jeg presenterer her er å komme seg ut med vold.
Det du gjør er å ta tak i en ansatt, bruker så lite vold som mulig, du holder denne som gissel, mens du låser deg ut derifra. Da lar du den ansatte gå, og du er fri.
Så kan det innvendes: Det er da vitterlig ulovlig å både nytte vold og å ta noen som gissel.
Joda egentlig så er det jo det.
Likevel: Dersom du ikke har en alvorlig sinnslidelse (et av kriteriene for å være tvangsinnlagt) så er du holdt der ulovlig. Det er da snakk om en ulovlig frihetsberøvelse. Du kan da sammenligne det med at du har blitt holdt innestengt et hvilket som helst sted. En må da betrakte innestengelsen som et angrep mot deg, som du lovlig har rett til å forsvare deg mot. Forsvaret må ikke være uproporsjonalt og det må være tilbørlig. Du kan altså feks ikke drepe noen. Nødverge kalles dette.
Om vi tenker oss det motsatte. Du har en alvorlig sinnslidelse. Siden du lurer på hvorfor du er der, og vil ut, så har du en sterkt forvrengt virkelighetsoppfattning. Du er virkelig syk. Denne psykosen, alvorlige sinnslidelsen, gjør at du ikke vil være strafferettslig tilregnelig. Så om du gjør et slikt rømningsforsøk som jeg har beskrevet, så vil du nok fint slippe unna med det.
Om å bli påkjørt av en Latvier
Se for deg at du kjører tur i bilen din. Så kommer det en utlending, feks en latvier eller en polakk, eller bil fra et annet land langt borte.
Bilene deres kræsjer. Det er åpenbart for alle at det var utlendingens skyld. Dere fyller ut papirer, og er skjønt enige.
Etter som tiden går stusser du over at du ikke får utbetaling fra forsikringsselskapet. Eller du oppdager at du må betale egenandel og bonustap, for en skade du ikke er skyld i.
Du ringer forsikringsselskapet ditt, som vennlig forklarer deg at de ikke klarer å få tak i utlendingens forsikringsselskap, og ikke får oppgjør derifra.
Du ender da opp med å ta regninga.
Spørsmålet blir da hvordan du skal unngå denne situasjonen.
Når utlendingen har reist, så er det i praksis lite du kan gjøre. Å starte en rettsprosess i Latvia er formålsløst.
Dette gjør at du må være føre var i et slikt tilfelle.
Mitt råd er som følger:
Med en gang kollisjonen har skjedd ringer du politiet, og ber de komme til ulykkesstedet.
Når politiet har kommet forklarer du at siden det ikke er din skyld, og skadevolderen er i en utenlandsk registrert bil har du ingen sikkerhet for å få det oppgjøret du er berettighet på.
Du forklarer politiet at du nå vil benytte deg av din "retensjonsrett".
Retensjonsrett er når du holder tilbake en annens eiendel til sikkerhet for ditt eget krav. Det er dette bilverkstedet utøver når de ikke utleverer bilen til deg etter en reparasjon før de har fått sikkerhet for betaling.
Du tar da bilnøklene til utlendingens bil. Du bestiller en viking eller naf bil til å transportere bilen til et sted du kan oppbevare denne.
Bilen har du da rett til å beholde fram til du har fått sikkerhet for at kravet vil bli dekket. En slik sikkerhet er enten kontanter eller en skriftlig dokumentasjon fra en tredjepart som erklærer at denne påtar seg ansvaret.
Dersom du ikke mottar en slik sikerhet vil du etter en tid (3 måneder?) ha adgang til å selge utlendingens bil og evt. andre eiendeler du tar retensjonsrett i for å dekke ditt krav.
Salget må skje på en forsvarlig måte. Det vil være fornuftig å overlate dette til feks et bilauksjonsfirma.
Så lykke til med framtidige møter med utenlandske biler!
Bilene deres kræsjer. Det er åpenbart for alle at det var utlendingens skyld. Dere fyller ut papirer, og er skjønt enige.
Etter som tiden går stusser du over at du ikke får utbetaling fra forsikringsselskapet. Eller du oppdager at du må betale egenandel og bonustap, for en skade du ikke er skyld i.
Du ringer forsikringsselskapet ditt, som vennlig forklarer deg at de ikke klarer å få tak i utlendingens forsikringsselskap, og ikke får oppgjør derifra.
Du ender da opp med å ta regninga.
Spørsmålet blir da hvordan du skal unngå denne situasjonen.
Når utlendingen har reist, så er det i praksis lite du kan gjøre. Å starte en rettsprosess i Latvia er formålsløst.
Dette gjør at du må være føre var i et slikt tilfelle.
Mitt råd er som følger:
Med en gang kollisjonen har skjedd ringer du politiet, og ber de komme til ulykkesstedet.
Når politiet har kommet forklarer du at siden det ikke er din skyld, og skadevolderen er i en utenlandsk registrert bil har du ingen sikkerhet for å få det oppgjøret du er berettighet på.
Du forklarer politiet at du nå vil benytte deg av din "retensjonsrett".
Retensjonsrett er når du holder tilbake en annens eiendel til sikkerhet for ditt eget krav. Det er dette bilverkstedet utøver når de ikke utleverer bilen til deg etter en reparasjon før de har fått sikkerhet for betaling.
Du tar da bilnøklene til utlendingens bil. Du bestiller en viking eller naf bil til å transportere bilen til et sted du kan oppbevare denne.
Bilen har du da rett til å beholde fram til du har fått sikkerhet for at kravet vil bli dekket. En slik sikkerhet er enten kontanter eller en skriftlig dokumentasjon fra en tredjepart som erklærer at denne påtar seg ansvaret.
Dersom du ikke mottar en slik sikerhet vil du etter en tid (3 måneder?) ha adgang til å selge utlendingens bil og evt. andre eiendeler du tar retensjonsrett i for å dekke ditt krav.
Salget må skje på en forsvarlig måte. Det vil være fornuftig å overlate dette til feks et bilauksjonsfirma.
Så lykke til med framtidige møter med utenlandske biler!
17 august, 2008
Tandemsykkel
I dag så jeg en tandemsykkel.
Jeg har alltid hatt lyst til å prøve en tandemsykkel.
Så tenkte jeg på min begredelige form. Tenkte at stakkars den som skulle sykle sammen med meg, som måtte trekke ekstra for meg.
Løsningen for min tandemsykkeldrøm er da en av to:
Enten bli i bedre form.
Eller tandemsykle med Thor Hushovd...
Er han hyggelig?
Jeg har alltid hatt lyst til å prøve en tandemsykkel.
Så tenkte jeg på min begredelige form. Tenkte at stakkars den som skulle sykle sammen med meg, som måtte trekke ekstra for meg.
Løsningen for min tandemsykkeldrøm er da en av to:
Enten bli i bedre form.
Eller tandemsykle med Thor Hushovd...
Er han hyggelig?
Bloggers forvirrende datoer...
Jeg har laget en seire med artikler om rettshistorie, for sette en del ting i samfunnet og jussen i en større sammenheng.
Jeg forsøker da å publisere en slik artikkel om dagen. Så viser det seg at om jeg publiserer en på ettermiddagen, og en på morgenen neste dag, så kommer de inn på samme dato. Og om jeg publiserer en på morgenen den ene dagen og en på kvelden den neste dagen, så kommer det opp at det er to dager mellom disse.
Dette må selvsagt skyldes at blogger.com sine datoer er laget et sted i amerika. Forståelig, men likevel irriterende.
Jeg forsøker da å publisere en slik artikkel om dagen. Så viser det seg at om jeg publiserer en på ettermiddagen, og en på morgenen neste dag, så kommer de inn på samme dato. Og om jeg publiserer en på morgenen den ene dagen og en på kvelden den neste dagen, så kommer det opp at det er to dager mellom disse.
Dette må selvsagt skyldes at blogger.com sine datoer er laget et sted i amerika. Forståelig, men likevel irriterende.
16 august, 2008
Et oppgjør på landsbygda på 1800 tallet og moderne voldgift
En engelsk turist beretter om en lokal tvisteløsning på den norske bygda på 1800 tallet.
Saken var at Leif skulle fiske i den lokale innsjøen. Ute på innsjøen så han garnene til Kåre. Han hadde i lengre tid irritert seg over at Kåre var med å fiske opp all fisken, og at han tok de beste fiskeplassene. Leif tok da opp kniven og skar i stykker Kåres garn.
Hva som hadde skjedd kom fram i det åpne, og bygdas folk hadde to valg. De kunne anmelde saken eller ordne opp selv. Om de anmeldte ville Leif betale en bot, og erstatning til Kåre. Leif hadde imidlertid ikke råd til begge, så en anmeldelse ville ikke hjelpe Kåre.
Leif og Kåre plukket da ut 6 menn hver, som den andre aksepterte, til å løse i saken mellom dem. Etter at partene hadde lagt fram sin sak, og vitnene hadde sagt hva de hadde å si, trakk mennene seg tilbake for å komme til en avgjørelse. Denne avgjørelsen var enstemmig.
Leif ble pålagt å bøte (reparere) Kåres garn.
Denne beskrivelsen er sammenfallende med hvordan tinget kunne løse tvister mange hundre år siden. Beskrivelsen viser at på landsbygda ble sivile saker (mellom to private parter) løst på minnelig vis, mens straffesaker ble overlagt til kongen.
Ordningen minner om dagens ordning med voldgift som er vanlig i næringslivet. Et rederi har bestilt en båt, og verftet leverer den for sent og noe er galt med båten. Hver av partene oppnevner da en domsmann som skal løse tvisten. Disse domsmennene må aksepteres av den andre. Domsmennene velger selv en tredjemann som skal være rettens formann. Disse tre er da voldgiftsdommen. Disse oppnevner da de nødvendig sakkyndige, og partenes advokater prosederer saken for voldgiftsretten. Voldgiftsretten arbeider raskt, men likevel grundig.
Voldgiftsretten kommer fram til en endelig dom, som begge partene er pliktige til å etterleve. Denne dommen kan ikke ankes, og kan bringes inn i det offentlige rettssystemet for å tvangsgjennomføres om partene ikke frivillig underkaster seg denne.
Som en ser så går det noen lange linjer i det norske rettssystemet.
Saken var at Leif skulle fiske i den lokale innsjøen. Ute på innsjøen så han garnene til Kåre. Han hadde i lengre tid irritert seg over at Kåre var med å fiske opp all fisken, og at han tok de beste fiskeplassene. Leif tok da opp kniven og skar i stykker Kåres garn.
Hva som hadde skjedd kom fram i det åpne, og bygdas folk hadde to valg. De kunne anmelde saken eller ordne opp selv. Om de anmeldte ville Leif betale en bot, og erstatning til Kåre. Leif hadde imidlertid ikke råd til begge, så en anmeldelse ville ikke hjelpe Kåre.
Leif og Kåre plukket da ut 6 menn hver, som den andre aksepterte, til å løse i saken mellom dem. Etter at partene hadde lagt fram sin sak, og vitnene hadde sagt hva de hadde å si, trakk mennene seg tilbake for å komme til en avgjørelse. Denne avgjørelsen var enstemmig.
Leif ble pålagt å bøte (reparere) Kåres garn.
Denne beskrivelsen er sammenfallende med hvordan tinget kunne løse tvister mange hundre år siden. Beskrivelsen viser at på landsbygda ble sivile saker (mellom to private parter) løst på minnelig vis, mens straffesaker ble overlagt til kongen.
Ordningen minner om dagens ordning med voldgift som er vanlig i næringslivet. Et rederi har bestilt en båt, og verftet leverer den for sent og noe er galt med båten. Hver av partene oppnevner da en domsmann som skal løse tvisten. Disse domsmennene må aksepteres av den andre. Domsmennene velger selv en tredjemann som skal være rettens formann. Disse tre er da voldgiftsdommen. Disse oppnevner da de nødvendig sakkyndige, og partenes advokater prosederer saken for voldgiftsretten. Voldgiftsretten arbeider raskt, men likevel grundig.
Voldgiftsretten kommer fram til en endelig dom, som begge partene er pliktige til å etterleve. Denne dommen kan ikke ankes, og kan bringes inn i det offentlige rettssystemet for å tvangsgjennomføres om partene ikke frivillig underkaster seg denne.
Som en ser så går det noen lange linjer i det norske rettssystemet.
Fra selvtekt til erstatning til straff
I det primitive samfunnet var selvtekten rådende. Den som var sterkest kunne gjør med de andre som en selv ville.
Dette gjorde at folk søkte trygghet i større grupper. Disse gruppene bestod av storfamilien. Det kunne også skje at flere storfamilier slo seg sammen. Dette ble kalt for en klan. Dette gjorde at ens styrke ikke bare var sin egen styrke, men styrken til sin klan.
Det var likevel ikke helt anarki. En kan tenke seg at et ungt og dumt medlem av den sterkeste klanen gjorde noe som utløste vrede hos den nest sterkeste klanen. For klanlederen ville det da ikke alltid være slik at han støttet opp rundt det unge og dumme medlemmet. Det hadde en pris å forsvare et klansmedlem, og ikke alltid var en villig til å betale denne prisen.
Det var slike tilfeller som gjorde at klanslederne møttes og ble enig i minnelighet om at overtrederen skulle betale erstatning. Da lærte den unge og dumme. Klanen slapp å risikere noe. Den forulempede fikk oppreisning. Alle var fornøyd.
Når en fikk tingene supplerte de klanene i dette konfliktløsningen. SItuasjonen var da at klanen ville stå mot bygda dersom klanen ikke ville rette seg mot tingets bestemmelse. Dette gjorde at klanen fortsatt hadde urimelig makt.
Etter som kongen fikk mer makt overtok denne maktutøvelsen fra bygda/tinget. Dette gjorde at tingets avgjørelser i større grad ikke var styrt av frykten for den sterkeste klanen, men mer etter hva en mente var rett. En ser også at økende lovgivning også fikk innflytelse på dette.
Med kongens inntreden ser en også at lovbryterens situasjon blir verre. Tidligere måtte han bare betale erstatning for sin overtredelse. Nå måtte han i tillegg betale bøter. Bøtene var vanligvis i en slik størrelsesorden at lovbryteren måtte gå fra både hus og heim.
En ser da at reaksjonen mot lovbryteren endret seg fra å ha et gjennoprettende preg til å ha et pønalt (straffende) preg.
Siden kongens bøter ofte var større enn erstatningen, og bøtene gikk foran erstatningen, var det ofte både i lovbryterens og i offerets interesse å løse opp i konflikten uten å dra inn offentlig maktapparat.
Utviklingen gjorde at kongen likevel fikk en større og større rolle. Straffen ble mer selvsagt og selvtekten ble mindre og mindre.
Dette gjorde at folk søkte trygghet i større grupper. Disse gruppene bestod av storfamilien. Det kunne også skje at flere storfamilier slo seg sammen. Dette ble kalt for en klan. Dette gjorde at ens styrke ikke bare var sin egen styrke, men styrken til sin klan.
Det var likevel ikke helt anarki. En kan tenke seg at et ungt og dumt medlem av den sterkeste klanen gjorde noe som utløste vrede hos den nest sterkeste klanen. For klanlederen ville det da ikke alltid være slik at han støttet opp rundt det unge og dumme medlemmet. Det hadde en pris å forsvare et klansmedlem, og ikke alltid var en villig til å betale denne prisen.
Det var slike tilfeller som gjorde at klanslederne møttes og ble enig i minnelighet om at overtrederen skulle betale erstatning. Da lærte den unge og dumme. Klanen slapp å risikere noe. Den forulempede fikk oppreisning. Alle var fornøyd.
Når en fikk tingene supplerte de klanene i dette konfliktløsningen. SItuasjonen var da at klanen ville stå mot bygda dersom klanen ikke ville rette seg mot tingets bestemmelse. Dette gjorde at klanen fortsatt hadde urimelig makt.
Etter som kongen fikk mer makt overtok denne maktutøvelsen fra bygda/tinget. Dette gjorde at tingets avgjørelser i større grad ikke var styrt av frykten for den sterkeste klanen, men mer etter hva en mente var rett. En ser også at økende lovgivning også fikk innflytelse på dette.
Med kongens inntreden ser en også at lovbryterens situasjon blir verre. Tidligere måtte han bare betale erstatning for sin overtredelse. Nå måtte han i tillegg betale bøter. Bøtene var vanligvis i en slik størrelsesorden at lovbryteren måtte gå fra både hus og heim.
En ser da at reaksjonen mot lovbryteren endret seg fra å ha et gjennoprettende preg til å ha et pønalt (straffende) preg.
Siden kongens bøter ofte var større enn erstatningen, og bøtene gikk foran erstatningen, var det ofte både i lovbryterens og i offerets interesse å løse opp i konflikten uten å dra inn offentlig maktapparat.
Utviklingen gjorde at kongen likevel fikk en større og større rolle. Straffen ble mer selvsagt og selvtekten ble mindre og mindre.
13 august, 2008
Framveksten av et offentlig maktapparat
Jeg har tidligere vist hvordan lovene ble til og hvordan retten ble håndhevet. Vi så at forbryteren ble pågrepet og straffet av bygdas menn. I dagens samfunn vil det være politiet og kriminalomsorgen som pågriper og straffer forbryteren.
Hvordan gikk vi fra selvtekt til et offentlig maktapparat? Problemet for bygdas folk var at selv om de gikk sammen i en flokk for å ta en forbryter, så kunne forbryteren likevel bite hardt fra seg. En må tenke seg at det var et ubehagelig oppdrag å skulle ta livet av en ubotamann.
Problemet for kongen var at han var svak. Han hadde lite penger, lite folk og lite innflytelse.
Utviklingen skjedde gradvis. Den svorne skriveren (sorenskriveren)ble innsatt av kongen. Gjennom lovgivningen ble den skyldige pålagt bøter. Bøtene ble innbetalt til kongen. Når kongen fikk bøteinntektene, økte kongens penger og hær. Derved økte også kongens innflytelse.
Når kongen mottok bøteinntektene ble også kongen i stand til å selv straffeforfølge den kriminelle. Dermed fikk bygdas folk en avlastning, de slapp den ubehagelige oppgaven.
Etterhvert som utviklingen fortsatte ble selvtekt etterhvert unntaket enn hovedregelen.
I dag er det tillatt med nødrett, men ikke selvtekt. Dette betyr at en har rett til å forsvare seg mot en ellers uungåelig fare med den nødvendige makten. Likevel så kreves det at det skal være en fare eller et angrep. Dette gjør at om det er tid til å vente på at rettsapparatet/politiet griper inn, så er det forbudt å selv gripe inn.
Mye har altså skjedd på 1000 år.
Hvordan gikk vi fra selvtekt til et offentlig maktapparat? Problemet for bygdas folk var at selv om de gikk sammen i en flokk for å ta en forbryter, så kunne forbryteren likevel bite hardt fra seg. En må tenke seg at det var et ubehagelig oppdrag å skulle ta livet av en ubotamann.
Problemet for kongen var at han var svak. Han hadde lite penger, lite folk og lite innflytelse.
Utviklingen skjedde gradvis. Den svorne skriveren (sorenskriveren)ble innsatt av kongen. Gjennom lovgivningen ble den skyldige pålagt bøter. Bøtene ble innbetalt til kongen. Når kongen fikk bøteinntektene, økte kongens penger og hær. Derved økte også kongens innflytelse.
Når kongen mottok bøteinntektene ble også kongen i stand til å selv straffeforfølge den kriminelle. Dermed fikk bygdas folk en avlastning, de slapp den ubehagelige oppgaven.
Etterhvert som utviklingen fortsatte ble selvtekt etterhvert unntaket enn hovedregelen.
I dag er det tillatt med nødrett, men ikke selvtekt. Dette betyr at en har rett til å forsvare seg mot en ellers uungåelig fare med den nødvendige makten. Likevel så kreves det at det skal være en fare eller et angrep. Dette gjør at om det er tid til å vente på at rettsapparatet/politiet griper inn, så er det forbudt å selv gripe inn.
Mye har altså skjedd på 1000 år.
Hvorfor menn kan bruke 45 minutt på do
Egentlig er det elementært. I motsetning til kvinner har menn et behov for å være alene.
Det er sagt at menn er som vaffler. Vafflen har masse små rom. Mannen er i bare ett av disse rommene om gangen. Noen rom er for eksempel forbeholdt fag, andre for barn, andre igjen forbeholdt å snakke med dama.
Det spesielle er at noen av disse rommene er tomme. Det er ingenting der. Mannen har behov for å være i disse rommene i blant. Etterhvert som mannen blir presset på flere og flere områder, så er det bare et sted der mannen kan få være i dette tomme rommet.
Det er på do.
Det er sagt at menn er som vaffler. Vafflen har masse små rom. Mannen er i bare ett av disse rommene om gangen. Noen rom er for eksempel forbeholdt fag, andre for barn, andre igjen forbeholdt å snakke med dama.
Det spesielle er at noen av disse rommene er tomme. Det er ingenting der. Mannen har behov for å være i disse rommene i blant. Etterhvert som mannen blir presset på flere og flere områder, så er det bare et sted der mannen kan få være i dette tomme rommet.
Det er på do.
11 august, 2008
Magnus Lagabøtes landslov
Norges Konge på slutten av 1200 tallet het Magnus Lagabøte. Tilnavnet (Lagabøte) kommer av to ord. Det ene er lag, altså lov eller rett. Det andre er bøte, altså reparere eller lage.
Lovgivning var (og er) en kunst. En god lov var mye verdt. Magnus Lagabøte hadde juridisk utdanning fra Europa. Han var lidenskapelig opptatt av lovgivning.
Han samlet sammen eksemplarer av de ulike lovene i langet. På basis av Gulatingsloven, Frostatingsloven og en rekke andre tings lover, samt lover fra Romerretten utarbeidet han vår første landslov.
Siden det var tingene som kunne gi lover, og ikke Kongen var Magnus Lagabøte avhengig av å få tingenes godkjenning. Magnus Lagabøte samlet da sammen troppene sine. I all sin kongelige prakt, fulgt av et mektig hærfølge red Magnus Lagabøte inn på de ulike tingene. Som konge kunne han foreslå "lagbøter", altså rettslige endringer. Men tingene måtte vedta dem. Når Lagabøte møtte fram slik han gjorde, så var realiteten at Tingene ville utsette seg for livsfare om de ikke vedtok Kongens lovforslag. Prosedyren ble fulgt på de ulike tingene i hele landet.
Resultatet er Magnus Lagabøtes landslov av 1274/76.
Bare 75 år etter at denne loven kom ble Norge overmannet av Svartedauen. Dette satte landet langt tilbake. Svartedauen medførte at Norge kom i Union med Sverige og Danmark (Kalmarunionen). Norge gikk deretter over til å være en Dansk provins.
I hele denne perioden altså fram til 1604 hadde Norge bare en lov, og det var Magnus Lagabøtes landslov. Når den danske kong Christian IV skulle gi en lovgivning som var gyldig for den norske provinsen, gav han det vi kaller Christian IV Norske lov. Denne loven ble gitt i 1604. Loven var en ren oversettelse av Magnus Lagabøtes landslov.
Etter at Norge ble selvstendig i 1814 har Christian IV Norske lov blitt erstattet mer og mer av nyere lovgivning. De siste delene av Norske lov forsvant ut av den store røde rett før Krigen i 1945.
Vi må etter dette konkludere med at Magnus Lagabøtes landslov er den lovgivningen som har hatt størst påvirkning på Norge gjennom alle tider.
Lovgivning var (og er) en kunst. En god lov var mye verdt. Magnus Lagabøte hadde juridisk utdanning fra Europa. Han var lidenskapelig opptatt av lovgivning.
Han samlet sammen eksemplarer av de ulike lovene i langet. På basis av Gulatingsloven, Frostatingsloven og en rekke andre tings lover, samt lover fra Romerretten utarbeidet han vår første landslov.
Siden det var tingene som kunne gi lover, og ikke Kongen var Magnus Lagabøte avhengig av å få tingenes godkjenning. Magnus Lagabøte samlet da sammen troppene sine. I all sin kongelige prakt, fulgt av et mektig hærfølge red Magnus Lagabøte inn på de ulike tingene. Som konge kunne han foreslå "lagbøter", altså rettslige endringer. Men tingene måtte vedta dem. Når Lagabøte møtte fram slik han gjorde, så var realiteten at Tingene ville utsette seg for livsfare om de ikke vedtok Kongens lovforslag. Prosedyren ble fulgt på de ulike tingene i hele landet.
Resultatet er Magnus Lagabøtes landslov av 1274/76.
Bare 75 år etter at denne loven kom ble Norge overmannet av Svartedauen. Dette satte landet langt tilbake. Svartedauen medførte at Norge kom i Union med Sverige og Danmark (Kalmarunionen). Norge gikk deretter over til å være en Dansk provins.
I hele denne perioden altså fram til 1604 hadde Norge bare en lov, og det var Magnus Lagabøtes landslov. Når den danske kong Christian IV skulle gi en lovgivning som var gyldig for den norske provinsen, gav han det vi kaller Christian IV Norske lov. Denne loven ble gitt i 1604. Loven var en ren oversettelse av Magnus Lagabøtes landslov.
Etter at Norge ble selvstendig i 1814 har Christian IV Norske lov blitt erstattet mer og mer av nyere lovgivning. De siste delene av Norske lov forsvant ut av den store røde rett før Krigen i 1945.
Vi må etter dette konkludere med at Magnus Lagabøtes landslov er den lovgivningen som har hatt størst påvirkning på Norge gjennom alle tider.
Borgerkrigene og de regionale ting
I hver bygd var det et ting. Fra hvert av tingene ble det sendt ut representanter til større ting. Etterhvert fikk vi Frostating i Trøndelag, Gulating i Hordaland og noen andre ting.
Frostating var da det tinget som samlet utsendinger fra alle tingene som sognet til Frostating. Frostating var den høyeste innstansen i det området. I realiteten var da Norge delt opp i flere riker, ett rike for hvert ting.
På barneskolen lærte vi at Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. I realiteten samlet han Rogaland og noe av Hordaland/Vest Agder.
På 1200 tallet hadde vi borgerkrigsperioden. Dette var en periode på flere tiår der de ulike delene av landet kjempet mot hverandre. Det framstod i denne perioden en rekke tronpredendenter. Dette var menn som hevdet at de var av kongeslekten, og at de derfor skulle være konger. Dersom disse fikk tilstrekkelig etterfølgere, hadde de også en maktbase. Med denne maktbasen la de seg i krig med andre tronpredententer. Dette medførte borgerkrigene.
Rundt 1260 sluttet borgerkrigene, og Norge gikk da tilbake til at det var de ulike tingene som styrte. Det var i realiteten ingen som kunne bestemme over de regionale ting. Feks var Frostating den høyeste autoritet i de landområdene som sognet til Frostating.
Basert på de sakene som kom fram for tinget utviklet det seg etterhvert en praksis om hvordan ulike saker skulle behandles. Basert på de ulike tilfellene (kasus) oppstod det mange eksempler på hvordan tilfellene skulle behandles (kasuistikk). Dette ble av den Svorne skriveren (Sorenskriver) nedskrevet. Dette dannet etterhvert lovene. Lovene fikk navn etter hvilket ting de var fulgt. Vi fikk således Gulatingsloven og Frostatingsloven. I dag har vi bevarte deler av disse lovene.
Frostating var da det tinget som samlet utsendinger fra alle tingene som sognet til Frostating. Frostating var den høyeste innstansen i det området. I realiteten var da Norge delt opp i flere riker, ett rike for hvert ting.
På barneskolen lærte vi at Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. I realiteten samlet han Rogaland og noe av Hordaland/Vest Agder.
På 1200 tallet hadde vi borgerkrigsperioden. Dette var en periode på flere tiår der de ulike delene av landet kjempet mot hverandre. Det framstod i denne perioden en rekke tronpredendenter. Dette var menn som hevdet at de var av kongeslekten, og at de derfor skulle være konger. Dersom disse fikk tilstrekkelig etterfølgere, hadde de også en maktbase. Med denne maktbasen la de seg i krig med andre tronpredententer. Dette medførte borgerkrigene.
Rundt 1260 sluttet borgerkrigene, og Norge gikk da tilbake til at det var de ulike tingene som styrte. Det var i realiteten ingen som kunne bestemme over de regionale ting. Feks var Frostating den høyeste autoritet i de landområdene som sognet til Frostating.
Basert på de sakene som kom fram for tinget utviklet det seg etterhvert en praksis om hvordan ulike saker skulle behandles. Basert på de ulike tilfellene (kasus) oppstod det mange eksempler på hvordan tilfellene skulle behandles (kasuistikk). Dette ble av den Svorne skriveren (Sorenskriver) nedskrevet. Dette dannet etterhvert lovene. Lovene fikk navn etter hvilket ting de var fulgt. Vi fikk således Gulatingsloven og Frostatingsloven. I dag har vi bevarte deler av disse lovene.
10 august, 2008
Tinget - domstol og folkeforsamling
En gang vikingen Gange Rolv red langs gaten, tok han opp sverdet sitt og kappet hodet av en kar. Han ble spurt hvorfor han gjorde det. Svaret var: "Han stod så lagelig til for hugg."
Samfunnet ble etterhvert bedre organisert. På alle bygder fikk en "ting". Det
gammelnorske ordet "ting" kommer av verbet "tinge" som vi har vårt "betinge" fra. Ordet "tinge" kan best oversettes til forhandle.
Når det oppstod en konflikt mellom to menn i bygda som de ikke klarte å løse selv ble saken bragt for tinget. I tinget hadde saken to utfall. Enten kom tinget fram til en enstemmig avgjørelse, eller så ble saken avvist.
Når saken ble avvist ble det i praksis opp til styrkeforholdet mellom partene hva som skjedde videre. Altså den sterkestes rett.
Der tinget kom til en enstemmig avgjørelse, kunne den ene parten feks bli pålagt å betale erstatning til den andre. Dersom erstatningen da ikke ble betalt, så satte en seg opp imot hele lokalsamfunnet. Hele bygda kunne da gå til den erstatningspliktige og utøve den nødvendige makten for at tingets avgjørelse skulle settes i live.
Om vedkommende feks ble ubotamann (lovløs), så ble han forvist fra bygda. Om han da ble sett igjen i bygda kunne hvem som helst rettmessig (dvs. uten frykt for blodhevn) ta livet av den dømte.
En ser gjennom dette at det vokser fram et halvoffentlig straffeapparat.
Partene har selv ansvaret for å tiltale den de mener å ha et krav mot.
Samfunnet (Tinget) dømmer i saken.
Samfunnet (Bygda) sørger for at straffen blir gjennomført.
Samfunnet ble etterhvert bedre organisert. På alle bygder fikk en "ting". Det
gammelnorske ordet "ting" kommer av verbet "tinge" som vi har vårt "betinge" fra. Ordet "tinge" kan best oversettes til forhandle.
Når det oppstod en konflikt mellom to menn i bygda som de ikke klarte å løse selv ble saken bragt for tinget. I tinget hadde saken to utfall. Enten kom tinget fram til en enstemmig avgjørelse, eller så ble saken avvist.
Når saken ble avvist ble det i praksis opp til styrkeforholdet mellom partene hva som skjedde videre. Altså den sterkestes rett.
Der tinget kom til en enstemmig avgjørelse, kunne den ene parten feks bli pålagt å betale erstatning til den andre. Dersom erstatningen da ikke ble betalt, så satte en seg opp imot hele lokalsamfunnet. Hele bygda kunne da gå til den erstatningspliktige og utøve den nødvendige makten for at tingets avgjørelse skulle settes i live.
Om vedkommende feks ble ubotamann (lovløs), så ble han forvist fra bygda. Om han da ble sett igjen i bygda kunne hvem som helst rettmessig (dvs. uten frykt for blodhevn) ta livet av den dømte.
En ser gjennom dette at det vokser fram et halvoffentlig straffeapparat.
Partene har selv ansvaret for å tiltale den de mener å ha et krav mot.
Samfunnet (Tinget) dømmer i saken.
Samfunnet (Bygda) sørger for at straffen blir gjennomført.
Vikingtidens erstatningsrett
Om vi tenker oss at tre karer som lever under vikingtiden drar ut til et fuglefjell for å sanke egg. De knytter et tau rundt livet på den ene, mens de to andre står ovenfor og sikrer. Så skjer katastrofen. De som holder glir i den våte mosen, de mister tauet og stakkaren som hang i tauet faller ned i avgrunnen.
Tilbake sitter enka og fire små barn. For at enka skal ha mulighet til å klare seg tar de to overlevende på seg ansvaret og bidrar til enkas hushold.
Samfunnet disse levde i var lite og trangt. Det fantes ikke noe offentlig maktapparat. Det var kun slekta som kunne forsvare en.
At de tok ansvar for den ulyksalige handlingen må ha vært selvsagt. Det kan nok tenkes at dersom de ikke hadde tatt ansvar så ville resultatet blitt blodhevn og en feide.
Basert på slike hendelser ble det utviklet en sedvane om at den som kunne klandres for en annens død ble erstatningsansvarlig.
Hvorvidt denne hadde skyld (culpa) i hendelsen spilte ingen rolle. Det var således et objektivt erstatningsansvar.
Det ble etterhvert laget lover om dette. Enkelte av disse eldste norske lovene har blitt bevart.
Tilbake sitter enka og fire små barn. For at enka skal ha mulighet til å klare seg tar de to overlevende på seg ansvaret og bidrar til enkas hushold.
Samfunnet disse levde i var lite og trangt. Det fantes ikke noe offentlig maktapparat. Det var kun slekta som kunne forsvare en.
At de tok ansvar for den ulyksalige handlingen må ha vært selvsagt. Det kan nok tenkes at dersom de ikke hadde tatt ansvar så ville resultatet blitt blodhevn og en feide.
Basert på slike hendelser ble det utviklet en sedvane om at den som kunne klandres for en annens død ble erstatningsansvarlig.
Hvorvidt denne hadde skyld (culpa) i hendelsen spilte ingen rolle. Det var således et objektivt erstatningsansvar.
Det ble etterhvert laget lover om dette. Enkelte av disse eldste norske lovene har blitt bevart.
Lyden av barnemishandling?
Familien er på ferie. Sønnen sover. Bigdaddy er enda våken.
Plutselig roper Sønnen, med høy, skingrende stemme, full av frykt:
S: Nei pappa, nei pappa. Ikke gjør det pappa.
Bigdaddy reiser seg opp, går bort til senga til Sønnen. Bigdaddy lurer på hvilke grusomme opplevelser gutten har hatt som kan vekke en slik frykt.
Bigdaddy stryker han over kinnet.
B: Så så...
Sønnen våkner forsiktig opp.
B: Går det bra med deg?
S: Ja, jeg hadde bar en drøm.
B: Hva drømte du?
S: Du satt med en blyant i hånden, og tegnet på et ark.
B: Ja?
S: Så reiste du deg opp, og begynte å tegne på veggen med blyanten.
S: Jeg forsøkte å stoppe deg. Da ropte jeg til deg at du ikke skulle gjøre det.
S: Men det var bare en drøm.
Betrygget over at hylene ikke skyldtes misbruk, men kun stor ansvarlighet i en alder av 4 år, kunne hele familien igjen legge seg til å sove.
Plutselig roper Sønnen, med høy, skingrende stemme, full av frykt:
S: Nei pappa, nei pappa. Ikke gjør det pappa.
Bigdaddy reiser seg opp, går bort til senga til Sønnen. Bigdaddy lurer på hvilke grusomme opplevelser gutten har hatt som kan vekke en slik frykt.
Bigdaddy stryker han over kinnet.
B: Så så...
Sønnen våkner forsiktig opp.
B: Går det bra med deg?
S: Ja, jeg hadde bar en drøm.
B: Hva drømte du?
S: Du satt med en blyant i hånden, og tegnet på et ark.
B: Ja?
S: Så reiste du deg opp, og begynte å tegne på veggen med blyanten.
S: Jeg forsøkte å stoppe deg. Da ropte jeg til deg at du ikke skulle gjøre det.
S: Men det var bare en drøm.
Betrygget over at hylene ikke skyldtes misbruk, men kun stor ansvarlighet i en alder av 4 år, kunne hele familien igjen legge seg til å sove.
Abonner på:
Innlegg (Atom)