17 januar, 2011

Politimester Bastian - en diktator 2.

På tross av at Bastian er en diktator blir han ofte tatt i forsvar. Han er jo snill sier folk. Hvor snill er egentlig Bastian? Og hvor nøye er han med loven sin?

Loven består grovt sett av tre deler:
1. "Man skal ikke plage andre" - dette er en forbudsregel.
2. "Man skal være grei og snill" - dette er en påbudsregel.
3. "Og for øvrig kan man gjøre hva man vil!" Dette er det alminnelige prinsippet om handlefrihet. Det som ikke er forbudt eller påbudt er altså tillatt.

Problemet er at loven må tolkes. Dette gjøres av Bastian som jo er diktatoren. Dessverre for Kardemommeby tolker han den som han vil.

Kasper, Jesper og Jonathan bor i utkanten av Kardemommeby. De har ikke fast arbeid. De har ingen til å forsørge seg. De holder på å gå til grunne.

Det er åpenbart at disse har behov for støtte fra storsamfunnet. Siden storsamfunnet har valgt en enkel lovgivning uten skatt eller sosialtjeneste er en avhengig av at utøvende makt sørger for at alle er grei og snill.

Ingen er grei og snill med de tre stakkarene i utkanten av Kardemommeby. Hadde byen tatt loven på alvor ville de sørget for at Kasper, Jesper og Jonathan fikk til sitt livsopphold. Dette skjedde ikke.

En ser altså at hele Kardemommeby bryter loven. Siden Bastian er en diktator får dette imidlertid ingen konsekvenser for byen.

Når Kasper, Jesper og Jonathan i et desperat forsøk på å overleve begår tyverier, får dette imidlertid konsekvenser for dem. Da har de brutt loven, og må straffes.

Bastian tar ikke hensyn til at de gjorde dette med størst mulig grad av hensyn.
1. De gjorde innbruddene kun for å overleve.
2. Under innbruddene forsøkte de å gjøre minst mulig skade. De sang: "...og ellers så tar vi så lite vi kan..."
3. De kunne tatt med seg løven, men tenkte at det ikke ville oppfylle lovens krav om å være grei og snill.

Fikk Kasper, Jesper og Jonathan noen forsvarer? Nei, det gjorde de ikke. Deres syn på saken er ikke belyst i tekstene.


Kardemommeloven ble av diktatoren tolket slik at de svakeste tapte, og de sterkeste vant. At hele byen, inkludert Bastian, hadde brutt loven upåaktet viser at ideen om en kardemommelov er for enkel.

Politimester Bastian burde bli stilt for den intenasjonale strafferettsdomstolen!

15 januar, 2011

Politimester Bastian - en diktator!

Politimester Bastian synger:

"Jeg har laget en Kardemomme-lov
Som er for byen vår
Og i denne kardemomme-loven står:

Man skal ikke plage andre
Man skal være grei og snill
Og for øvrig kan man gjøre hva man vil!"

At Bastian har laget kardemommeloven gjør Politimester Bastian til lovgivende makt.

At Bastian er politiet, og har ansvaret for å håndheve loven gjør han til utøvende makt.

At Bastian avgjør skjebnen til Kasper, Jesper og Jonathan gjør han til dømmende makt.


Hva kalles en person som samtidig er lovgivende, utøvende og dømmende makt?

Nemlig; en diktator.

13 januar, 2011

Hvordan være alene

Hvis du først er alene, vær tålmodig.

Hvis du ikke har vært så mye alene, eller om du ikke hadde det bra med det, når du var alene, bare vent.

Du vil oppdage at det et fint å være alene, når du begynner å omfavne det.

Du kan begynne med de akseptable plassene.

Badet.

En kafe.

Biblioteket, der du kan sitte i ro og lese avisen, hvor du kan få koffein-skuddet, hvor du kan sitte og bli værende. Hvor du kan se over hyllene, og lukt på bøkene. Det er ikke meningen at du skal snakke der likevel, det er trygt der.

Så har vi treningssenteret. Hvis du er sjenert, kan du bare henge med deg selv og speilene. Du kan ta hodetelefoner på.

Offentlig transport; fordi vi alle må dra til plasser.

Bønn og meditasjon; ingen vil tenke mindre om deg om du kontrollerer pusten og søker fred og frelse.

Begynn enkelt. Begynn med ting som du tidligere har unngått, basert på ditt "unngå å være alene prinsipp".

I kantinen, hvor du vil være omringet av andre som sitter alene. Folk som bare har en time, og den bedre halvdelen jobber på andre siden av byen. I likhet med deg, er de alene.

Stå imot behovet for å være sammen med mobilen din.

Når du er komfortabel med å spise lunch alene, så ta med deg selv ut på middag. Dra på en restaurant med duk og sølvtøy. Det gjør deg ikke til noe mindre spennende menneske. Og når du spiser desserten alene og slikker den siste kremen fra tallerkenen. Så vil noen mennesker ved de fulle bordene ønske at de var i ditt sted.

Dra på kino. Der er det mørkt og beroligende, alene i ditt sete midt i et flytende samfunn.

Deretter tar du med deg selv ut for å danse. Til en uteplass der ingen kjenner deg. Stå på utsiden av gulvet fram til lysene overbeviser deg, og musikken viser deg hvordan. Dans, som om ingen ser på, for det gjør de sannsynligvis ikke. Og om de ser deg, anta det er med de beste menneskelige intensjonene. Måten kroppene beveger seg til musikkens rytmer er tross alt nydelig og bevegende. Dans. Dans til du svetter. Den rennende svetten minner deg om livets beste ting, ned på ryggen som en bok av velsignelser.

Gå tur alene, trærne og ekornene vil se deg. Dra til en ukjent by. Vandre i gatene. Det er alltid statuer å snakke med. På benkene kan du dele eksistensen med fremmede, selv om den bare kan vare et øyeblikk. Disse øyeblikkene kan være så oppløftende og samtalen du havner i ved å sitte alene på benker, hadde nok aldri skjedd om du ikke hadde vært der helt alene.

Samfunnet er redd for alene. Som om de ensomme hjertene råtner bort i sokkelleilighetene. Som om mennesker må ha problemer, om de ikke går ut sammen med andre.

Alene er en frihet som puster lett og vektløs, og alene er helbredelse - hvis du klarer det.

Du kan stå omsluttet av grupper, venner, eller i hendene til partneren, og likevel se både videre og lengre inn i den endeløse jakten etter selskap.

Men ingen er inne i ditt hode. Og før du har oversatt tankene dine, vil en liten del av disse være mistet, eller kanskje du valgte å ikke dele dem. Kanskje fordi du skal “elske deg selv”? Kanskje alle de sukkersøte slagordene du møtte da du var lei deg, helt fra barnehagen til videregående var ment for å holde den som er alene unna.

Om du er glad, inne i hodet ditt, er ensomhet velsignet, og det er greit å være alene.

Det er greit om ingen tenker som du. All erfaring er unik. Ingen har samme hjerneceller, de kan ikke tenke som du. Derfor ta byrden av skuldrene dine. Hold livet interessant. Livets magi er innen rekkevidde. Det betyr ikke at du ikke har kontakt, og at samfunnet ikke er tilstede. Bare ta det perspektivet du får fra å være en person, i ett hode. Kjenn på effektene av det.

Ta stillhet, og respekter det.

Om du trenger å øve på Din kunst, slutt å neglisjer det. Hvis familie din ikke forstår deg, eller en religiøs sekt er ment for deg, ikke bry deg om det.

Om du trenger det, kan du bli omringet øyeblikkelig.

Hvis hjertet ditt blør, gjør det beste ut av det.

Det er varme i det å fryse. Vær et eksempel.


Av Tanya Davis. Til norsk ved Olaf Hanssen.

12 januar, 2011

Om vekst og misjon.

De fleste religiøse systemer har en misjonstanke. Ofte har denne en form som en befaling. I mine år i kristne menigheter har dette vært en enorm utfordring. En har stadig spurt hvordan en kan få fellesskapet til å vokse. Siden det er en religiøs plikt.

Mitt nåværende syn på misjon og vekst er annerledes. Jeg anser det ikke som en plikt på hverken den ene eller den andre måten at det skal være vekst.

Likevel. Jeg drømmer om å være med på et fellesskap som fungerer. Et fellesskap som treffer det som er allment menneskelig. Det som forener oss. Det som tilfredstiller det behovet Ola Nordmann har.

Målet er å skape noe som tilfredstiller et reellt behov. Dersom dette lykkes vil den naturlige konsekvensen være at flere folk vil være med. Når flere folk vil være med må en skape rom for det.

Dette gjør at jeg likevel har en misjonstanke. Tanken er som følger:

Dersom fellesskapet har dogmer og et språk som fungerer vil det vokse.

Dersom det ikke vokser, betyr det at dogmene og språket ikke er godt nok. Dersom det ikke er godt nok, vil det ikke møte behovet - og da feiler det. Da må det tilpasses og endres.

Vekst er, slik jeg ser det en avgjørende målfaktor på om fellesskapet fungerer som det skal. Veksten er altså ikke et mål i seg selv. Vekst må anses som et tegn på at ting fungerer. Jeg tror altså ikke at det for det fellesskapet jeg tror på eksisterer en religiøs plikt om misjon.

10 januar, 2011

En skisse for fellesskap

I en post 15 desember skrev jeg om fellesskapet på tre ulike nivåer; festen, i hjemmet og medvandrerne. Siden jeg i dag mangler et slikt fellesskap, og ikke har funnet et som kan duge for meg, ser jeg ingen annen løsning enn å starte et selv.

Dette er min tanke om framgangsmåte.

For det første må jeg begynne med å finne medvandrere. Mennesker som jeg kan dele Livet med. Mennesker som jeg kan be med, mennesker som kan veilede meg og motsatt. Et medvandrerfellesskap som dreier seg om livet, og om åndelige spørsmål.

Når jeg har funnet medvandrere, er det neste steget å invitere disse hjem. Enten til meg eller noen andre. Jeg antar at medvandrerne også har andre medvandrere. På den måten vil en kunne bli mange nok til å ha et fellesskap i hjemmet.

Midtpunktet for fellesskapet i hjemmet er mat.

Deretter handler det om deling og diskusjoner. Det handler om at en sammen forsøker å dele visdom om hva livet er, hvordan det leves. Hva som er bra, hva som ikke er bra. Det handler om å dele den visdommen som finnes i forskning, hellige skrifter og tenkning. Det handler om å bruke et konservativistisk utgangspunkt for å dele livet.

Så kommer den trickye delen. Den handler om å faktisk søke det åndelige. Det som er tricky med dette er at jeg ikke aner hvilket språk en da skal bruke. Det er tricky fordi jeg ikke ser et poeng i at andre skal lære mitt språk. En må altså skape et språk. Det nye språket må være slik at nye ikke synes det er for rart. Samtidig må det ha en dybde som gjør at det er egnet til fellesskap ikke bare horisontalt, men også vertikalt.

Jeg tror nok at deling og diskusjoner i begynnelsen må dreie seg om språk for åndelig fellesskap. At en må diskutere og prøve seg fram til noe som fungerer.

Den siste bestanddelen av husfellesskapet er å henge. At en har tid og rom til å bare være sammen. At det ikke er stress. At en kan prate sammen, le sammen, gråte sammen, være stille sammen, høre på musikk, ta oppvasken eller lignende.


Dersom dette fungerer, tror jeg virkningen vil være at flere folk får lyst til å være med. Siden det er begrenset hvor mange folk en får plass til i et hus, og det er begrenset hvor mange folk det er hensiktsmessig å samle på en slik måte for at alle skal få si sitt, må det etterhvert dannes flere husfellesskap.

Når det dannes flere husfellesskap, så tror jeg at tiden er inne for å etablere festen. Da kan en låne en cafe eller en uteplass. Da samles en, og gjør stort sett det samme som i hjemmene. Forskjellen er at en kanskje heller skal servere øl en mat.

Samtidig tenker jeg at det må gjøres veldig veldig enkelt. Å skulle tilpasse et lokale, eller betale leie vil være krevende. En må finne et lokale som har det en trenger. Siden det bør være servering der, så vil det økonomisk drifte seg selv - folk betaler for det de konsumerer. Denne betalingen dekker de kostnadene lokalet har med å ha gjengen samlet.


Forresten... jeg forstår at det kan ta litt tid før en er der.

07 januar, 2011

Årsaker til misforholdet

Misforholdet jeg påpekte i forrige innlegg kan skyldes en lang rekke faktorer. Jeg tror at to forhold er sentrale.

For det første framstår alle de dominerende religionene som premiddelalderske. De er basert på dogmer og læresetninger som er konstruert før år 1000. Selv om de har vist en viss evne til å tilpasse seg, har religionene de siste 300 år fått gradvis mindre oppslutning i den vestlige kulturen. Denne første forklaringen er altså basert på at dogmene ikke holder overfor den kunnskap og kultur vi lever i.

Det andre forholdet jeg vil peke på er at religionenes uttrykk/image/kultur ikke har evnet å modernisere seg. Jeg vil bruke begrepet språk om dette. Med språk mener jeg for det første de ritualene, sangene, bønnene, og ikke minst ordene en bruker når en henvender seg til det åndelige. For det andre mener jeg de signalene fellesskapet sender ut til omverdenen om hva en står for, hva en tror på, hva en driver med. For det tredje mener jeg den forståelsen som er internt i fellesskapet, om hvem en er og hva en gjør.


I den kristne kirke har (minst) to ulike grupperinger forsøkt å modernisere kirken. De liberale (en åpen folkekirke) og de neokonservative (moderne karismatiske menigheter som Oslo Kristne Senter).

De liberale har forsøkt å tilpasse dogmene innen det rommet som kirken har gitt. De har ikke lyktes av to grunner. For det første har ikke kirken kunne gi dem det rommet de trenger for å tilpasse seg. For det andre har de ikke tilpasset språket til det moderne mennesket.

De neokonservative har forsøkt seg ved å tilpasse språket til det moderne mennesket. Jeg har selv en bakgrunn fra neokonservative fellesskap. Det som gjorde at jeg forlot skyldtes ikke språket. Det skyldtes dogmene. Samtidig som en moderniserer språket, blir en mer urokkelig i dogmene.


Disse hypotesene er selvsagt ikke testet på noen som helst måte. Min rasjonalitet, min erfaring og mine samtaler med medmennesker underbygger imidlertid disse. Forutsatt at disse holder mål, vil oppskriften på et åndelig fellesskap som kan vokse være ganske enkel:

1. Tilpass dogmene til hva folk faktisk tror på.

2. Bygg fellesskapet rundt et språk som kommuniserer med moderne mennesker.

05 januar, 2011

Hva har mennesker til felles?

En venninne som er antropolog fortalte meg at antropoligisk forskning viser at mennesker kun har tre ting til felles.

Disse tre trekk som kan gjenkjennes i alle kjente kulturer. Jeg har forsøkt å finne kilde og utdypining på dette, men har desverre ikke lyktes. Jeg gjengir derfor min forståelse av trekkene, og den jeg kjenner meg mest sikker på er trekk nummer to.

Det første mener jeg var en variant av familiens omsorg for avkommet.

Det andre trekket er troen på en åndelighet.

Det tredje trekket er et fellesskap rundt det åndelige.


Dette gjør at de aller fleste mennesker i Norge, fordi de er mennesker, har en variant av en tro. I tillegg har alle mennesker et behov for et fellesskap rundt troen sin.

Når en ser på hvor mange mennsker som aktivt bekjenner sin tro, eller som deltar i et åndelig fellesskap, er det et abnormt misforhold.

02 januar, 2011

Sårbarhet

Min favorittnettside for tiden er Ted.com.

Siden består av videosnutter på 6-20 minutter. Konseptet er at mennesker som har noe å si om ulike emner får anledning til å dele sitt budskap. Dette filmes og legges ut på nettsiden.

Hvordan de velger hvem som skal få si noe aner jeg ikke, men alle Tedtalks jeg har hørt har vært svært gode.

Jeg hørte akkurat en om sårbarhet. Linken er her:

http://www.ted.com/talks/brene_brown_on_vulnerability.html


Jeg lengter etter å være ekte, tilstede, levende, full av mot, og en rekke andre ting som jeg ikke klarer å sette ord på nå.

Brene Brown sier i sin talk at sårbarhet er fellestrekket for de menneskene som har disse egenskapene som jeg beundrer.

Så hvordan i all verden skal jeg klare å være mer sårbar?