Et oppgjør på landsbygda på 1800 tallet og moderne voldgift

En engelsk turist beretter om en lokal tvisteløsning på den norske bygda på 1800 tallet.

Saken var at Leif skulle fiske i den lokale innsjøen. Ute på innsjøen så han garnene til Kåre. Han hadde i lengre tid irritert seg over at Kåre var med å fiske opp all fisken, og at han tok de beste fiskeplassene. Leif tok da opp kniven og skar i stykker Kåres garn.

Hva som hadde skjedd kom fram i det åpne, og bygdas folk hadde to valg. De kunne anmelde saken eller ordne opp selv. Om de anmeldte ville Leif betale en bot, og erstatning til Kåre. Leif hadde imidlertid ikke råd til begge, så en anmeldelse ville ikke hjelpe Kåre.

Leif og Kåre plukket da ut 6 menn hver, som den andre aksepterte, til å løse i saken mellom dem. Etter at partene hadde lagt fram sin sak, og vitnene hadde sagt hva de hadde å si, trakk mennene seg tilbake for å komme til en avgjørelse. Denne avgjørelsen var enstemmig.

Leif ble pålagt å bøte (reparere) Kåres garn.


Denne beskrivelsen er sammenfallende med hvordan tinget kunne løse tvister mange hundre år siden. Beskrivelsen viser at på landsbygda ble sivile saker (mellom to private parter) løst på minnelig vis, mens straffesaker ble overlagt til kongen.

Ordningen minner om dagens ordning med voldgift som er vanlig i næringslivet. Et rederi har bestilt en båt, og verftet leverer den for sent og noe er galt med båten. Hver av partene oppnevner da en domsmann som skal løse tvisten. Disse domsmennene må aksepteres av den andre. Domsmennene velger selv en tredjemann som skal være rettens formann. Disse tre er da voldgiftsdommen. Disse oppnevner da de nødvendig sakkyndige, og partenes advokater prosederer saken for voldgiftsretten. Voldgiftsretten arbeider raskt, men likevel grundig.

Voldgiftsretten kommer fram til en endelig dom, som begge partene er pliktige til å etterleve. Denne dommen kan ikke ankes, og kan bringes inn i det offentlige rettssystemet for å tvangsgjennomføres om partene ikke frivillig underkaster seg denne.

Som en ser så går det noen lange linjer i det norske rettssystemet.

Fra selvtekt til erstatning til straff

I det primitive samfunnet var selvtekten rådende. Den som var sterkest kunne gjør med de andre som en selv ville.

Dette gjorde at folk søkte trygghet i større grupper. Disse gruppene bestod av storfamilien. Det kunne også skje at flere storfamilier slo seg sammen. Dette ble kalt for en klan. Dette gjorde at ens styrke ikke bare var sin egen styrke, men styrken til sin klan.

Det var likevel ikke helt anarki. En kan tenke seg at et ungt og dumt medlem av den sterkeste klanen gjorde noe som utløste vrede hos den nest sterkeste klanen. For klanlederen ville det da ikke alltid være slik at han støttet opp rundt det unge og dumme medlemmet. Det hadde en pris å forsvare et klansmedlem, og ikke alltid var en villig til å betale denne prisen.

Det var slike tilfeller som gjorde at klanslederne møttes og ble enig i minnelighet om at overtrederen skulle betale erstatning. Da lærte den unge og dumme. Klanen slapp å risikere noe. Den forulempede fikk oppreisning. Alle var fornøyd.

Når en fikk tingene supplerte de klanene i dette konfliktløsningen. SItuasjonen var da at klanen ville stå mot bygda dersom klanen ikke ville rette seg mot tingets bestemmelse. Dette gjorde at klanen fortsatt hadde urimelig makt.

Etter som kongen fikk mer makt overtok denne maktutøvelsen fra bygda/tinget. Dette gjorde at tingets avgjørelser i større grad ikke var styrt av frykten for den sterkeste klanen, men mer etter hva en mente var rett. En ser også at økende lovgivning også fikk innflytelse på dette.

Med kongens inntreden ser en også at lovbryterens situasjon blir verre. Tidligere måtte han bare betale erstatning for sin overtredelse. Nå måtte han i tillegg betale bøter. Bøtene var vanligvis i en slik størrelsesorden at lovbryteren måtte gå fra både hus og heim.

En ser da at reaksjonen mot lovbryteren endret seg fra å ha et gjennoprettende preg til å ha et pønalt (straffende) preg.

Siden kongens bøter ofte var større enn erstatningen, og bøtene gikk foran erstatningen, var det ofte både i lovbryterens og i offerets interesse å løse opp i konflikten uten å dra inn offentlig maktapparat.

Utviklingen gjorde at kongen likevel fikk en større og større rolle. Straffen ble mer selvsagt og selvtekten ble mindre og mindre.