Et oppgjør på landsbygda på 1800 tallet og moderne voldgift

En engelsk turist beretter om en lokal tvisteløsning på den norske bygda på 1800 tallet.

Saken var at Leif skulle fiske i den lokale innsjøen. Ute på innsjøen så han garnene til Kåre. Han hadde i lengre tid irritert seg over at Kåre var med å fiske opp all fisken, og at han tok de beste fiskeplassene. Leif tok da opp kniven og skar i stykker Kåres garn.

Hva som hadde skjedd kom fram i det åpne, og bygdas folk hadde to valg. De kunne anmelde saken eller ordne opp selv. Om de anmeldte ville Leif betale en bot, og erstatning til Kåre. Leif hadde imidlertid ikke råd til begge, så en anmeldelse ville ikke hjelpe Kåre.

Leif og Kåre plukket da ut 6 menn hver, som den andre aksepterte, til å løse i saken mellom dem. Etter at partene hadde lagt fram sin sak, og vitnene hadde sagt hva de hadde å si, trakk mennene seg tilbake for å komme til en avgjørelse. Denne avgjørelsen var enstemmig.

Leif ble pålagt å bøte (reparere) Kåres garn.


Denne beskrivelsen er sammenfallende med hvordan tinget kunne løse tvister mange hundre år siden. Beskrivelsen viser at på landsbygda ble sivile saker (mellom to private parter) løst på minnelig vis, mens straffesaker ble overlagt til kongen.

Ordningen minner om dagens ordning med voldgift som er vanlig i næringslivet. Et rederi har bestilt en båt, og verftet leverer den for sent og noe er galt med båten. Hver av partene oppnevner da en domsmann som skal løse tvisten. Disse domsmennene må aksepteres av den andre. Domsmennene velger selv en tredjemann som skal være rettens formann. Disse tre er da voldgiftsdommen. Disse oppnevner da de nødvendig sakkyndige, og partenes advokater prosederer saken for voldgiftsretten. Voldgiftsretten arbeider raskt, men likevel grundig.

Voldgiftsretten kommer fram til en endelig dom, som begge partene er pliktige til å etterleve. Denne dommen kan ikke ankes, og kan bringes inn i det offentlige rettssystemet for å tvangsgjennomføres om partene ikke frivillig underkaster seg denne.

Som en ser så går det noen lange linjer i det norske rettssystemet.

Fedrekvote for studenter

Folketrygden har gitt norske barn en enestående mulighet for for å få lang tid til å være sammen med foreldrene sine før de blir institusjonalisert.

Dette regelverket har imidlertid en grov feil som lovgiver snarest bør rette på. Feilen er at ingen far som får barn med en kvinne som er fulltidsstudent får fedrekvote.

Siden over 20% av norske barn blir født av studenter, får 1/5 av barna ikke tid alene med far. Dette er et uheldig utslag av et gammeldags system.

Når mor er hjemmeværende husmor er det gode grunner som taler for at folketrygden ikke skal sponse at far skal være hjemme i tillegg. Derfor er det stilt et krav for rett til fedrekvote at mor før fødselen skal ha arbeidet i minst 50% stilling.

Det urimelige i dette er at en ikke regner fulltidsstudier inn i dette. Når mor før fødselen studerer 100% og jobber i 40%, så er ikke dette aktivitet nok til at far får tid alene sammen med barnet.


Dette oppfatter jeg som dypt urettferdig og diskriminerende.


Av denne grunn har jeg valgt å kjøre en rettslig prosess på dette. Dette har aldri tidligere vært gjort. Jeg har gravd i lover, forarbeider, forskrifter, rundskriv og juridisk litteratur for å finne argumenter. Argumentene er gode, men i rettslig forstand sannsynligvis ikke gode nok.

Svaret på om de er gode nok får vi i løpet av noen måneder. Akkurat nå er jeg og NAVs jurister ferdige med våre prosedyrer og jeg avventer i spenning Trygderettens vedtak.

Dersom retten gir meg medhold vil dette få virkning for alle som får barn med en studinne. Dette vil endre regelverket.

Om jeg ikke får medhold, og det ikke vil være mulig å anke videre, så håper jeg å få nok blest rundt saken til at lovgiver tar til vett og endrer regelverket.

Uansett så er det gøy å prøve rettssystemet.