09 januar, 2012

Å reise alene

Det var 18. desember 2009. Jeg hadde levert min masteroppgave tre dager tidligere. Høsten hadde vært hektisk. Barna var levert hos mora si, og jeg var levert på flyplassen.

Jeg hadde tur retur biletter fra Tromsø til Budapest, med mellomlanding i Oslo. Jeg hadde bestilt et hotellrom for 3 netter, og jeg hadde leid en bil. Det var forberedelsene jeg hadde gjort.

Egentlig hadde jeg planlagt å stikke til Iran. Jeg ville gjerne møte mennesker, ekte levende mennesker. Jeg hadde lest om regimet i Iran, og lurte på om det ville være mulig å møte ekte mennesker på en reise dit. Via et google søk kom jeg over nettsiden couchsurfing.org. Sofasurfing. Ideen er enkel og genial; jeg tar gjerne imot gjester i mitt hjem. Når jeg reiser vil jeg helst møte vanlige og ekte mennesker - og ikke de som har som profesjon å lure mest mulig penger ut av turister.

Jeg hadde registrert meg som sofasurfer og hadde surfet nok på iranske profiler til at jeg visste om flere jeg ville møte. Jeg hadde sjekket ut visumreglene, og var i ferd med å bestille visum. Så ble det presidentvalg i Iran. Den sittende presidenten ble sittende takket være valgfusk. Folket gjorde opprør, og situasjonen i Iran var veldig spent. Jeg ventet på at ting skulle roe seg.

Flybiletter er billigst 8 uker før avreise. I tillegg må visum ordnes, og visumet skal jo ordnes før flybilettene. Hele denne situasjonen gjorde at jeg droppet mine planer om Iran. Nærmest ved en tilfeldighet bestemte jeg meg for å reise til Budapest.

Jeg visste at jeg skulle tilbringe nyttårshelgen med noen venner fra Slovenia. Dette gjorde at dersom jeg skulle tilbringe julen med å gråte ensomheten ut av meg på et hotellrom, ville jeg i det minste ha noe å se fram til.

Det første rådet før en reiser alene må da være at en har noe positivt der framme. At selv om en ser mørkt på ting, så vet en i det minste at noe blir bra.

1 kommentar:

Tord sa...

Jeg vet ikke om det fungerer å gråte ensomheten ut av seg på et hotellrom. Jeg vet ikke om jeg hadde våget å risikere det heller, for ensomheten har en merkelig tendens til å enten komme tilbake eller etterlate et tomrom som deretter fylles av bitterhet eller depresjon. Men hvis man har noe å se frem mot kan det kanskje virke...

Noen ganger er man ikke så alene som man føler seg, selv om det ikke merkes så godt. Når livsvandringen går over i de mest ensomme etappene er det godt å treffe noen som skal samme vei og kan slå følge et stykke. Det vanskeligste er å finne hverandre og oppdage hverandres behov. Og så å tørre å overvinne sin egen usikkerhet for å møte andre. Akkurat nå sitter jeg og lurer på hvor jeg var 18 desember 2009...