God natt oldefar

undefined
Bildet er av Terje Nilsen som skrev Lille Bille sangene. En av disse heter "Go´ natt oldefar". Teksten lyder:

"go natt oldefar,
snart går sola ned.
Go natt oldefar,
natta skal gi dæ fred.

nu kan du ta av dæ brillan,
og legg bort avisa di
arbeidsdagen e over
nu kan du ta fri
nu kan du ta fri"

Denne teksten får meg til å reflektere over hvordan vi betrakter dette livets avslutning. Hva tenker vi om døden, hvordan møter vi døden?

Når jeg leser beretninger om middelaldermenneskene og om de muslimske selvmordsbomberne så har disse en levende og grunnfestet overbevisning om at det livet de lever her på jorden bare er en begynnelse av livet. Livet fortsetter. Det er ikke slutt når en dør.

I europa har vi forkastet troen på det evige liv. Noen få av oss har valgt å tro på et evig liv. Dette prater vi lite om fordi det oppleves som lite relevant. Vi prater også lite om det fordi tanken om at det ved dødens rand er to ulike veier. Vi finner den ene av disse som svært ubehagelig å tenke over og enda mindre prate om. Derfor unngår også vi emnet om døden.


Da står vi igjen i en situasjon der de som tror på det evige liv ikke våger å prate om det fordi det er ubehagelig. De som ikke tror på det evige liv blir bare deprimert av å tenke på det. Derfor blir ingen riktig forberedt på døden.



I denne situasjonen synes jeg Terje Nilsens tekst som er beregnet på barn både reflekterer hans ståsted, og kanskje deler av samfunnets ståsted. En har det så travelt med å unngå døden at når den endelig kommer så oppleves det som en befrielse. En har behov for en pause?

Svein Lindquist hevder dødens oppgave er å tvinge mennesket til vesentlighet. Selv synes jeg vi er mye dyktigere på det uvesentlige en på det vesentlige. Så om Linquist har rett, så gjør døden en dårlig jobb. Eller kanskje europeeren tror han klarer å overliste døden ved å alltid ruse seg. Ruse seg på alkohol, mat, venner, fest, reiser, stress, arbeid osv osv. Døden vil likevel til sist innhente alle.

Da vil en rekke spørsmål bli besvart, og andre vil ikke bli besvart. Spørsmålet om liv et etter døden, og dets karakter blir besvart. Spørsmålet om en har evnet å være vesentlig blir kanskje ikke besvart. Begravelsestaler reflekterer sjeldent annet en positive minner.


Så hvordan lever vi livet? Hvordan dør vi? Hvordan møter vi døden? Hvordan forbereder vi oss til døden? En ting er hvordan jeg gjør det, men hvordan gjør samfunnet dette?