Å tro.

Det er er tidligere fastslått at det finnes en sannhet, men at en ikke kan lære denne sannheten å kjenne.

Er dette absolutt? Jeg sitter nå med min datamaskin på fanget og skriver dette innlegget. Jeg føler varmen fra datamaskinen, hører klokka på veggen som tikker, jeg kjenner lukten av matsøpla og jeg har enda litt kaffesmak i munnen. Sansene mine forteller meg at jeg er her.

Jeg bestrider ikke sansene mine.

Likevel kan en ved filosofiske finurligheter argumentere seg bort fra sansene, og ende opp, som Descartes, med at fordi jeg tenker, så må jeg også eksistere.

På tross av dette velger jeg å tro. Jeg velger å tro på sansene mine, og jeg velger å tro på min rasjonalitet. Dette gjør at jeg kan forholde meg til verden på en helt vanlig måte.

Jeg kan tro på vitenskapen, jeg kan tro på vennskap, på glede, lykke og erfaringer.

Fordi jeg ikke kan slå dette fast som sannheter, altså objektivt konstaterbare faktum (selv om de etter min mening er overveiende sannsynlig), vil det fortsatt være tro.

De aller fleste deler troen på våre sanser og vår rasjonalitet.

Spørsmålet er hva vi tror på som ikke rasjonelt kan forklares.