For en tid til bake gikk jeg forbi en annen kantine på universitetet enn der jeg vanligvis spiser. I denne kantina la jeg merke til at de fleste personene hadde noen av følgende kjennetegn:
- Sjuskete ubarbert
- Metallringer i ansiktene
- Flere var ikke etnisk hvite
- Hullete bukser
- Palestinaskjerf
- Hår farget i sort, rødt eller begge deler
- Mørke klær
- En eim av sur sneip
Siden det er LANGT mellom personer med noen av disse kjennetegnene i juskantina fikk deg meg til å tenke på min første neger.
Juskantina der jeg spiser er litt som min barndoms Rognan. Det er trygt der. Ingen av innbyggerne der bar noen av de overnevnte kjennetegn (bortsett fra sursneiplukta). Det var likevel på Rognan jeg første gang erfarte at ikke alle mennesker er like.
Det må ha vært før jeg begynte på skolen. På helsesenteret så jeg min første neger.
Jeg slapp min mors hånd, løp mot denne høye mørkebrune mannen.
Jeg stakk ut tunga og slikket på han. Skuffelsen var enorm.
Gråtende gikk jeg tilbake til min mor og sa: Mamma, han smakte ikke sjokolade.
5 kommentarer:
Kanskje best du hølder deg i juss-kantina så du ikke får for mange nye impulser. Du kan jo bli påvirket!
Tror jeg vet hvor du har funnet det bilde: fra Charlie og sjokoladefabrikken.
Du er egentlig flink til å finne bilder å bruke på bloggen din!
Tore
Hvis jeg hadde vært moren din da, så hadde jeg nektet å vedkjenne meg at du var barnet mitt. Tenk så flaut for henne, hun kunne jo blitt stemplet rasist med et slikt uforskammet barn!
Odd Børresen har en sang om sin bestemor, der han forteller at reisen fra Sandefjord til Oslo tok en uke, og at negre var noe de bare hadde hørt om.
Saken er at verden har utviklet seg veldig mye de siste 20 årene.
Det ene er at det er helt normalt å se mennesker av en annen etnisitet. Det andre er at vi læres opp til at disse er helt lik oss selv.
Bildene i bloggen min får jeg fra:
images.google.com
Hihihi!
Nå lo jeg godt!
Legg inn en kommentar