Konflikter rundt sak og prosess er sunt. Konfliktene (uenighetene) gjør at saken blir mer nøye behandlet. Det blir ikke bare en som bestemmer, men en gruppe får være med å si sin mening.
Som jern slipes mot jern, slik slipes det ene mennesket i det andre (Salomos Ordspråk).
Gjennom konfliktene, skapes det utvikling, og en sunn vekst. Gjennom at andre våger å ta bladet fra munnen å kritisere meg, får jeg muligheten til å bli bedre.
På en av sine misjonsreiser kom Paulus i en så alvorlig konflikt med en av sine medarbeidere at de skilte lag. De fant det ikke lengre hensiktsmessig å fortsette samarbeidet.
Enkelte har kritisert denne medarbeideren, og sagt at han falt i unåde og dratt dette fram som en ekstremt negativ konflikt.
Det er jeg ikke nødvendigvis enig i.
På slutten av sitt liv skriver Paulus et brev, der han drar fram en medarbeider som sannsynligvis er samme person. Han viser til denne som en av sine beste medarbeidere, og omtaler han med kjærlighet.
Dette viser at konflikter også i menigheter kan være sunt.
Det store problemet er og blir når en følelseskonflikt behandles som saks- eller prosesskonflikt. Istedet for at en tar opp hva som er problemet (jeg ble lei meg da du sa/gjorde det og det) tar en opp en sak (Han og er uskikket til sin tjeneste fordi sånn og sånn, eller han har behandlet denne saken uriktig på grunn av sånn og sånn).
Når en blir dratt inn i en konflikt om sak eller prosess, som egentlig omhandler følelser, så kan en egentlig ikke forsvare seg.
Uansett hva en sier, så vil en bli møtt med nye argumenter. Den som rammes av konflikten vil da forstå/kjenne at konflikten egentlig handler om noe annet.
Om en forsøker å ta opp dette annet, så vil det ofte virke dumt og usaklig. Det vil av andre kunne oppfattes som et usaklig personangrep, som en respons på en saklig kritikk.
Overskriften min er at konflikt er sunt. Sunnheten forutsetter at den reelle konflikten tas opp, og ikke vikarierende konflikter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar