Jeg har aldri ansett meg selv for å være noen smart person.
Dette har sammenheng med to ting. For det første har storebroren min understreket at alle undersøkelser viser at storesøsken er smartest. Derved har jeg fra barnsben av visst at jeg ikke var den smarteste. For det andre så scoret jeg helt gjennomsnittlig på IQ testen i militæret.
Æsops skrev fabelen om skilpadda som vant kappløpet med kaninen. Kaninen var klart raskest, men la seg til å sove midt i løpet, og dermed vant den trege skilpadda.
Jeg har fulgt læren i denne fabelen. Jeg har tenkt at andre nok er smartere og dyktigere enn meg. Likevel har jeg hele tiden tenkt at dette kan jeg kompensere ved å arbeide hardt. Der andre hviler på sine evner, kontakter eller lignende, så må jeg kompensere ved å arbeide enda hardere. Dette har gitt frukter ved at jeg regnes som blant de dyktigste studentene i klassen min.
Etter en del tanke rundt dette med IQ, og etter å ha gjennomført noen mindre tester på nettet, som viste at jeg ihvertfall ikke lå under 100 (som er gjennomsnittet) valgte jeg å ta en test for noen uker siden.
Resultatet overrasket. Jeg var visstnok blandt de 10% smarteste. Ikke noe mensamedlemskap, men likevel absolutt anstendig.
Dette har ført meg inn i noen nye runder om dette med skilpadda og kaninen. Det kan synes som om jeg er lik kaninen i evner, men arbeider som skilpadda fordi dette passer med mitt selvbilde. Resultatet burde bli en vinnende kombinasjon.
I forrige uke var det arbeidslivsdag. Jeg leverte 4 søknader, og ble kalt inn til ett intervju. Personlig syntes jeg dette var skuffende og oppsiktsvekkende dårlig.
Nå kan dette skyldes at bedriftene enten vurderte meg som uegnet feks fordi jeg er en ansvarlig småbarnsfar, eller fordi jeg hadde markedsført meg dårlig i søknadene (Intervjuet var basert på CV og karakterer, og ikke søknad).
Eller så kan det skyldes at kombinasjonen ikke er så vinnende som en skulle tro.
Spørsmålet mitt blir etter dette, hva er det som skal til for å lykkes? Karakterer? Karakter? IQ? Hardt arbeid? Kontakter? Eller simpelten den som har størst evne til å smiske seg innpå?
1 kommentar:
Kontakter og smisking kommer man hvertfall langt med.
Lenger enn man kanskje skulle tro! Og ren flaks er også vel verdt å stole på i arbeidslivet, dersom du har flaks!
Men IQ og karakterer er ikke et minus det heller, bare det at det kanskje ikke alltid er avgjørende for om man er egnet til jobben:)
Så jeg holder en knapp på "smisking", at man lurer arbeidsgiver til å tro at man er den rette for jobben ved å framstå best mulig i intervjuet!
Legg inn en kommentar