Hvordan være alene

Hvis du først er alene, vær tålmodig.

Hvis du ikke har vært så mye alene, eller om du ikke hadde det bra med det, når du var alene, bare vent.

Du vil oppdage at det et fint å være alene, når du begynner å omfavne det.

Du kan begynne med de akseptable plassene.

Badet.

En kafe.

Biblioteket, der du kan sitte i ro og lese avisen, hvor du kan få koffein-skuddet, hvor du kan sitte og bli værende. Hvor du kan se over hyllene, og lukt på bøkene. Det er ikke meningen at du skal snakke der likevel, det er trygt der.

Så har vi treningssenteret. Hvis du er sjenert, kan du bare henge med deg selv og speilene. Du kan ta hodetelefoner på.

Offentlig transport; fordi vi alle må dra til plasser.

Bønn og meditasjon; ingen vil tenke mindre om deg om du kontrollerer pusten og søker fred og frelse.

Begynn enkelt. Begynn med ting som du tidligere har unngått, basert på ditt "unngå å være alene prinsipp".

I kantinen, hvor du vil være omringet av andre som sitter alene. Folk som bare har en time, og den bedre halvdelen jobber på andre siden av byen. I likhet med deg, er de alene.

Stå imot behovet for å være sammen med mobilen din.

Når du er komfortabel med å spise lunch alene, så ta med deg selv ut på middag. Dra på en restaurant med duk og sølvtøy. Det gjør deg ikke til noe mindre spennende menneske. Og når du spiser desserten alene og slikker den siste kremen fra tallerkenen. Så vil noen mennesker ved de fulle bordene ønske at de var i ditt sted.

Dra på kino. Der er det mørkt og beroligende, alene i ditt sete midt i et flytende samfunn.

Deretter tar du med deg selv ut for å danse. Til en uteplass der ingen kjenner deg. Stå på utsiden av gulvet fram til lysene overbeviser deg, og musikken viser deg hvordan. Dans, som om ingen ser på, for det gjør de sannsynligvis ikke. Og om de ser deg, anta det er med de beste menneskelige intensjonene. Måten kroppene beveger seg til musikkens rytmer er tross alt nydelig og bevegende. Dans. Dans til du svetter. Den rennende svetten minner deg om livets beste ting, ned på ryggen som en bok av velsignelser.

Gå tur alene, trærne og ekornene vil se deg. Dra til en ukjent by. Vandre i gatene. Det er alltid statuer å snakke med. På benkene kan du dele eksistensen med fremmede, selv om den bare kan vare et øyeblikk. Disse øyeblikkene kan være så oppløftende og samtalen du havner i ved å sitte alene på benker, hadde nok aldri skjedd om du ikke hadde vært der helt alene.

Samfunnet er redd for alene. Som om de ensomme hjertene råtner bort i sokkelleilighetene. Som om mennesker må ha problemer, om de ikke går ut sammen med andre.

Alene er en frihet som puster lett og vektløs, og alene er helbredelse - hvis du klarer det.

Du kan stå omsluttet av grupper, venner, eller i hendene til partneren, og likevel se både videre og lengre inn i den endeløse jakten etter selskap.

Men ingen er inne i ditt hode. Og før du har oversatt tankene dine, vil en liten del av disse være mistet, eller kanskje du valgte å ikke dele dem. Kanskje fordi du skal “elske deg selv”? Kanskje alle de sukkersøte slagordene du møtte da du var lei deg, helt fra barnehagen til videregående var ment for å holde den som er alene unna.

Om du er glad, inne i hodet ditt, er ensomhet velsignet, og det er greit å være alene.

Det er greit om ingen tenker som du. All erfaring er unik. Ingen har samme hjerneceller, de kan ikke tenke som du. Derfor ta byrden av skuldrene dine. Hold livet interessant. Livets magi er innen rekkevidde. Det betyr ikke at du ikke har kontakt, og at samfunnet ikke er tilstede. Bare ta det perspektivet du får fra å være en person, i ett hode. Kjenn på effektene av det.

Ta stillhet, og respekter det.

Om du trenger å øve på Din kunst, slutt å neglisjer det. Hvis familie din ikke forstår deg, eller en religiøs sekt er ment for deg, ikke bry deg om det.

Om du trenger det, kan du bli omringet øyeblikkelig.

Hvis hjertet ditt blør, gjør det beste ut av det.

Det er varme i det å fryse. Vær et eksempel.


Av Tanya Davis. Til norsk ved Olaf Hanssen.