Lykkelig som 50

Etter gymnaset arbeidet jeg mer eller mindre på full tid i Guds Rike i 2,5 år. Det lærte meg først og fremst at jeg ikke hadde den nødvendige karakteren.

I min jakt på karakter flyttet jeg til Ålesund. I Ålesund jobbet tok jeg de jobbene jeg kunne få uten noen spesiell kompetanse. Jeg fikk stadig mer av den etterlengtede karakteren.

Jeg evnet å stå opp om morgenen. Jeg møtte på jobb selv om helsa kranglet. Jeg fikk etterhvert fornøyde sjefer. Jeg tjente de nødvendige pengene, jeg gikk i en topp menighet. Cellegruppa jeg ledet ble klar til deling hver vår. På toppen av alt dette hadde og har jeg den beste kona en kan tenke seg.

Likevel så jeg ikke for meg at jeg ville være lykkelig som 50 om jeg ikke tok noen grep på livet.

Det har blitt lært om kristnes prioritering at en skal prioritere i en bestemt rekkefølge, og at en på den måten skal sette de rette tingene først. Jeg forsøkte lenge å leve etter dette.

Nå har jeg endret på det. Jeg har som mål at jeg skal være fornøyd på alle livets områder. I dag, og når jeg er 50.

Jeg har brukt en del tid på å ta de rette strategiske grepene, og i dag må jeg si at jeg langt på vei er fornøyd.

Ikke tilfreds, slik at jeg ikke søker noe mer, men fornøyd på den måten at jeg anser livet som å være bra, og så perfekt som det kan være akkurat nå.

Ønsker jeg mer penger? Klart det, men jeg styrer økonomien min slik at vi lever fint på lån og stipend uten å må arbeide stumpen av oss på fritiden. Er jeg fornøyd med samlivet? Om en er gift med kona mi så må en være det, men det kan alltids bli bedre. Vi drømmer om sykkelturer, bare vi to, i Toscana. Vi prater om å reise rundt i en bobil når vi blir pensjonister. Ønsker jeg å se mer av Gud? Klart det! Likevel så lærer jeg han å kjenne gjennom det daglige. Vi (jeg og Gud) er på et sted der forholdet må utvikles over det jevne. Det er ikke riktig å si at jeg er forelsket i Gud, det er kanskje mer snakk om kjærlighet. Hva med tjenesten? Uten å si for mye så har jeg det som plommen i egget. Jeg er der jeg har ønsket å være, selv om jeg ikke forstår alt.


Fremst av alt, så er jeg på et sted der jeg gleder meg til middag, i morgen og til jeg blir 50. Håper jeg har det slik en stund.