Stormer

Jeg innser at mitt forrige innlegg kan gi et litt blærete inntrykk. Det var ikke meningen.

Alle som har fulgt meg og min familie i noen år vet at vi har hatt vår del av stormer i livet. Noen av stormene har vært lengre en andre, slik at vi har lurt på om ting noen gang kom til å roe seg. Andre stormer har vært så harde at jeg seriøst ikke har ant om vi skulle klare oss.

En storm er en omstendighet som snur livet på hodet. Den gjør at sikten begrenses, slik at du verken ser himmelen eller horisonten klart. Jorden du står på er ikke lengre trygg. Når du legger deg i sengen, så er du redd for hva morgendagen bringer. Når du våkner på morgenen så er ikke det verste å åpne øynene, men å hente motet til å stå opp.


Noen stormer er selvforskyldt. Når vi gjør dumme ting, så kommer konsekvensen av disse som en storm. Andre stormer kommer brått og uventet, uten at en har noen som helst skyld i disse. Andre stormer igjen skyldes andre menneskers dumme handlinger. Noen ganger kan vi forutse stormen, andre ganger kommer den som en tyv om natten.


Selv om vi under stormen har store nok problemer med å holde oss på beina, så er det viktig at vi forstår at stormen ikke er normaltilstanden i livet. Stormer er normalt, men ikke hele tiden.

Det er akkurat der mitt poeng om å være lykkelig i dag og lykkelig når du er 50 kommer inn. Mellom stormene må vi være modige nok til å ta de grep i livet som gjør at livet mellom stormene er best mulig. Selv om vi blir kastet rundt omkring som et løv i vinden under stormen, så skal vi være hode og ikke hale mellom stormene.


Så det handler ikke om arroganse, overmot eller janteloven. Det handler om å være forsvarlig ovenfor sitt liv. Når vi har mulighet til å styre livet, så må vi gripe den sjansen. Vi må ofte våge å miste noe for å vinne noe mer.

Så om du er i en storm, så ta det med ro. Det går over. Er du mellom to stormer så må du stikke fingeren i jorda og se etter om kursen livet har er den riktige.