Jeg fikk en henvendelse for en tid tilbake som gjorde dypt inntrykk på meg.
En eldre pasient ligger innlagt på en avdeling på et sykehus. Pasienten er døende.
Pasienten tar til seg for lite næring gjennom mat og drikke, og må derfor få tilført ernæring intravenøst. Likevel har pasienten glede av å spise og å drikke. Siden pasienten har vært innlagt på sykehuset i lang tid er årene blitt så dårlige at det ikke er er tilstrekkelig å gi ernæøring gjennom blodårene i armene.
Det besluttes derfor at ernæringen skal gis gjennom en blodåre i halsen. Å sette sprøyten som skal gi ernæring gjennom blodåren i halsen er så spesialisert at en anestesilege må gjøre det. Pasienten må også faste i noen timer før sprøyten settes.
Så langt er alt greit.
Det avtales at anestesilegen skal komme på mandag. Så pasienten faster fra han våkner mandag morgen.
Anestesilegen er svært opptatt på mandag, så han får ikke tatt turen til pasienten.
Tirsdag er ikke spesielt mye bedre.
Onsdag klarer heller ikke anestesilegen å komme.
Natt til torsdag får anestesilegen tid til å sette sprøyten.
Prosedyren tar 10 minutter for anestesilegen å utføre!
Torsdag morgen, når pasienten får mat igjen har pasienten ikke spist siden søndag kveld.
Jeg kan forstå at folk har det travelt, og jeg kan forstå at en livsforlengende behandling av en døende kanskje ikke er det som prioriteres høyest. Jeg kan også forstå at avdelingene ikke klarer å samhandle.
Jeg kan likevel ikke akseptere dette. Jeg kan ikke akseptere at en døende mann skal faste i 3 døgn fordi noen ikke klarer å snakke sammen.
Min bønn er at jeg aldri skal ha det for travelt, være for opptatt med mitt dagligliv, at jeg skal kommunisere så dårlig, at jeg utsetter noen for noe slikt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar