Borgerkrigene og de regionale ting

I hver bygd var det et ting. Fra hvert av tingene ble det sendt ut representanter til større ting. Etterhvert fikk vi Frostating i Trøndelag, Gulating i Hordaland og noen andre ting.

Frostating var da det tinget som samlet utsendinger fra alle tingene som sognet til Frostating. Frostating var den høyeste innstansen i det området. I realiteten var da Norge delt opp i flere riker, ett rike for hvert ting.

På barneskolen lærte vi at Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. I realiteten samlet han Rogaland og noe av Hordaland/Vest Agder.

På 1200 tallet hadde vi borgerkrigsperioden. Dette var en periode på flere tiår der de ulike delene av landet kjempet mot hverandre. Det framstod i denne perioden en rekke tronpredendenter. Dette var menn som hevdet at de var av kongeslekten, og at de derfor skulle være konger. Dersom disse fikk tilstrekkelig etterfølgere, hadde de også en maktbase. Med denne maktbasen la de seg i krig med andre tronpredententer. Dette medførte borgerkrigene.

Rundt 1260 sluttet borgerkrigene, og Norge gikk da tilbake til at det var de ulike tingene som styrte. Det var i realiteten ingen som kunne bestemme over de regionale ting. Feks var Frostating den høyeste autoritet i de landområdene som sognet til Frostating.

Basert på de sakene som kom fram for tinget utviklet det seg etterhvert en praksis om hvordan ulike saker skulle behandles. Basert på de ulike tilfellene (kasus) oppstod det mange eksempler på hvordan tilfellene skulle behandles (kasuistikk). Dette ble av den Svorne skriveren (Sorenskriver) nedskrevet. Dette dannet etterhvert lovene. Lovene fikk navn etter hvilket ting de var fulgt. Vi fikk således Gulatingsloven og Frostatingsloven. I dag har vi bevarte deler av disse lovene.