Foreldelse av seksuelle overgrep mot barn

Sigrun skriver i sin blogg:
"Noe av det mest tragiske ved straffeordningen vår er foreldelsesfristen for volden barn utsettes for, og som påfører langt alvorligere psykologiske skader enn vold mot voksne. De fleste tilfeller oppdages ikke mens de pågår. Når så det voksne offeret anmelder, er det mange ganger for sent." http://stomm-blog.blogspot.com/2008/06/straffens-betydning.html

At det er for sent viser til reglene om foreldelse.

Basert på dette vil jeg dele noen refleksjoner rundt spørsmålet om foreldelse av seksuelle overgrep. Denne posten blir dessverre litt for lang, så den passer kanskje best for spesiellt interesserte.

Tanken bak foreldelse er kort fortalt: Når en har gjort en straffbar handling og dette enten ikke oppdages eller ikke anmeldes, så går forbryteren rundt med en frykt for å bli tatt. Denne frykten begrenser forbryterens normale liv. Lovgiver mener at når det har gått en tid, som varierer etter forbrytelsens grovhet, så skal forbryteren få legge det bak seg. Gjort er gjort og spist er spist. Det skal kunne settes en strek i sanden.


Foreldelsesfristene:
Straffelovens § 67 første ledd lyder:
"Fristen for foreldelse er:

2 år når den høyeste lovbestemte straff er bøter eller fengsel inntil 1 år,

5 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 4 år,

10 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 10 år,

15 år når tidsbestemt straff inntil 15 år kan idømmes,

25 år når fengsel inntil 21 år kan idømmes."

En kan kort si at jo grovere forbrytelsen er, jo lengre fengselsstraff får den, og jo lengre tid tar det før forbrytelsen foreldes.

Disse reglene er ufravikelige.


Spørsmålet blir fra når fristen skal regnes.

Fristen har to tidspunkter.
Det ene tidspunktet er når den avbrytes. Foreldelsen avbrytes nå det tas ut siktelse mot forbryteren. Den avbrytes altså ikke når forholdet anmeldes, men når siktelse tas ut.


Det neste spørsmålet er når foreldeslesfristen begynner å løpe.
Hovedregelen i strafferetten er at foreldelsen løper fra det tidspunktet den straffbare handlingen opphørte. Det betyr at ved langvarige og sammenhengende overgrep mot barn vil også de første overgrepene kunne straffes dersom det er tatt ut siktelse før de siste overgrepene er foreldet.


Om en tenker seg et enktelstående overgrep mot et barn på 5 år. Strafferammen for dette er 10 år (når det ikke er spesiellt grovt, eller gjentatt, eller spesiellt smertefullt. Foreldelsesfristen settes da til 10 år. Forholdet blir da foreldet før den krenkede fyller 16 år.

Et barn på 15 år har sjelden modenheten til å forstå hvilket overgrep den er utsatt for. Barnet har heller ikke motet og motivasjonen for en anmeldelse. Vurdering av anmeldelse vil vanligvis ikke skje før etter at barnet er myndig, og da er det for sent.


Stortinget tok på slutten av 90 tallet opp denne problemstillingen. En innførte en lovendring som sa at tidsfristen for overgrep mot barn skal begynne å gå fra barnet blir myndig.

I mitt eksempel vil forholdet da bli foreldet på dagen da den krenkede fyller 28 år. I de groveste tilfellene vil foreldelsen først inntre på 43 års dagen (18 + 25).

Denne lovendringen trådte i kraft fra 1. november 1998.

Grunnlovens prinsipp om at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft gjør at den alminnelige måten å forstå denne lovteksten på er at overgrep som har opphørt før 1. november 1998 foreldes basert på de normale frister.

For overgrep som har opphørt etter 1. november 1998 løper foreldelsen fra myndighetsdagen.


Spørsmålet som jeg ikke har sett vært reist i Rettspraksis, Forarbeidene eller Juridisk litteratur er om det kan åpnes opp for at denne bestemmelsen skal gis tilbakevirkende kraft.

I juridisk litteratur sies det at bestemmelsen om tilbakevirkende kraft har sin primære virkning på lovbud som gis for å ramme allerede begåtte straffbare forhold. Grunnloven sensurerer myndighetenes adgang til å straffe noe de mener er galt, men som det ikke fantes en lov mot på lovbruddets tid. Det er dette som er kjernen i grunnlovsbestemmelsen.

Vårt spørsmål er i periferien. Vi snakker om et forhold som på det aktuelle tidspunktet var straffbart. Forholdet ble på det tidspunktet ansett som grovt.

At det allerede da var en grov forbrytelse gjør at forbryterens interesser ikke er særlig beskyttelsesverdige.

At Stortinget har bevisst endret problemstillingen med ønsket i tankene om at de ikke skal slippe unna gjør at også lovgiverviljen støtter en slik endring.

Jeg har ikke sett hvordan Høyesterett eller EMD har behandlet andre saker om tilbakevirkende kraft i detalj, men det hadde vært interessant å undersøke dette.

Basert på resonementet så langt vil jeg si at spørsmålet i det minste er verdt å reise for domstolene. Det krever imidlertid en del utgreining først for å se om det kan holde.