I årene 68 til 70 foregikk den jødiske krig. Denne ble avsluttet med at Jerusalem ble inntatt og brent. Jødene ble deretter spredt utover, i første omgang, hele det romerske riket.
Fra år 70 til år 1948 levde jødene i diaspora (atspredelse). De levde i mange ulike land. De holdt sammen som folkegruppe, de tok vare på tradsisjonene, samtidig forsøkte de å leve i de samfunnene de var i.
I løpet av disse 1900 årene ble jødene hatet. Det finnes et eget ord for jødehat - antisemitisme. Eksemplene på utslag av jødehat er for mange til at jeg kan gå inn på det. Noen eksempler vil jeg nevne.
Da Norge fikk sin Grunnlov i 1814 fikk jødehatet sitt uttrykk ved en egen grunnlovsbestemmelse som forbød jøder adgang til riket.
Under den spanske inkvisisjon ble jøder systematisk sporet opp og drept.
Når ulykker skjedde i landsbyene i Europa fikk jødene skylden.
Før og under 2. verdenskrig ble i alt 7 millioner jøder drept.
Den skylden verden hadde opparbeidet seg mot jødene resulterte at de i 1948 fikk en egen stat. Etter at de fikk den egne staten har jødehatet fortsatt. Det moderne jødehatet er imidlertid fokusert på staten Israels politikk.
Uansett hvilken side en tar i denne debatten er i allefall det moderne jødehatet noenlunde saklig. De blir i mindre grad diskriminert for sin etnisitet, og heller for det en mener er jødenes stats politikk.
1 kommentar:
Solzhenitsyn’s 'To hundre år sammen' (2003) om den russisk-jødiske sameksistensen siden 1772 er fortsatt ikke tilgjengelig på norsk eller engelsk. Et søk på ’Two Hundred years togehter’ på Amazon.com gir svaret ’Currently unavailable’ for den russiske originalen. Så mye for ytringsfriheten i verdens frieste land (USA). Såvidt jeg kan se er boken ikke omtalt i Norge overhodet. I hvert fall får jeg ingen treff når jeg googler ’To hundre år sammen’. Boken er imidlertid oversatt til fransk og tysk.
Hva er det da som gjør boken så farlig? Jo, boken forteller om hvordan jødene i store deler av de siste 200 år har dominert Russland. Blant annet forteller boken historien om oktoberrevolusjonen i 1917, som i motsetning til hva mange tror, ikke var noen russisk revolusjon, men derimot et godt organisert jødisk kupp. Takket være internett begynner dette etterhvert å bli kjent også i vesten. Boken forteller også at den mislykkede revolusjonen i 1905 var et mislykket jødisk kupp. Solzhenitsyn forteller også om den jødiske dominansen av Sovjetunionen de to første tiårene av Sovjetunionens eksistens, og spesielt hvordan jødene totalt kontrollerte det morderiske hemmelige politiet, som gikk under navn som Tcheka, OGPU, NKGB, og NKVD. Jødene var så dominerende i det hemmelige politiet at en russer som falt i klørne på det hemmelige politiet, var så og si sikker på å bli torturert av jøder og henrettet av jøder. Solzhenitsyn lister opp de jødiske forbrytelser mot russere, ukrainere og hviterussere.
Jødene fortsatte å dominere Sovjetunionene under Stalin, da titalls millioner mennesker ble slaktet. Jødene var også totalt dominerende ved oppbyggingen og administrasjonen av slaveleirene som går under navn av Gulag-arkipelet. Hittil har den internasjonale jødedommen ikke innrømmet noen skyld for det som skjedde i de første tiårene av Sovjetunionens eksistens.
Solzhenitsyn dveler også ved jødenes dobbeltmoral og det ekstreme jødiske hykleriet. Solzhenitsyn nevner som eksempel på jødisk hykleri hvordan jødene nekter noen som helst generaliseringer om den jødiske karakter på bakgrunn av jødenes oppførsel i Russland og Sovjetunionen. Ifølge Solzhenitsyn var jødene ekstremt flinke til å generere negative karakteristikker om russerne, samtidig som de nektet noen som helst negative generaliseringer om seg selv. Det er aldri noenting som er jødenes feil. Alt er alltid andres feil. Chuzpah kaller jødene det. En standard for jøder, en annen standard for goyim.
Legg inn en kommentar