Undersøkelser viser at når barnevernet mottar en bekymringsmelding for et barn hvor en av foreldrene har høyere utdannelse, så sjekker de opp denne meldingen i mindre grad en andre meldinger.
Så da må jeg spørre, hva er verst: At høytutdannede kan misbruke barna sine uten at barnevernet griper inn? Eller at barnevernet forholder seg til folk og regler på en slik måte at de kun tar sjansen ovenfor de antatt mest ressurssvake?
4 kommentarer:
lurespørsmål?
det tok meg en stund å forstå det, lese det nøyere, men det er jo akkurat det samme!
hah! me smart? I think so!
smiil
Uffda... Da har jeg formulert meg feil.
Det er ett faktum. (At barnevernet skyr høyt-utdannede).
Det er to konsekvenser:
1. For de med høy utdanning: at de kan gjøre hva de vil med barna sine.
2. For de med lav utdanning: at barnevernet behandler disse på en slik måte at det ikke tåler dagens lys.
En har en ide om at lavt utdannede er mer ressurssvake, og at en derved kan tillate seg større friheter ovenfor disse. Det at barnevernet behandler folk ulikt utifra deres antatte evne til å protestere er et problem for rettsstaten.
Som barnevernpedagog som jobber i barneverntjenesten vil jeg protestere på det sterkeste. På mitt kontor er disse etiske dilemmaene drøftet ofte, og man er dem svært bevisste.
Et problem som kan være en av årsakene til det dine undersøkelser viser, er at ressursterke mennesker også har et sterkere nettverk og større muligheter til å dekke over omsorgssvikten. Det er utrolig hvor langt mennesker vil gå for å unngå den skam det er å ha kontakt med barnevernet.
Videre vil jeg bare påpeke at barneverntjenstens fremste oppgave er å yte frivllige hjelpetiltak. Ressurssterke familier har ofte et eget nettverk som ivaretar avlastning, sosialiseringsarenaer etc. Når det gjelder grov omsorgssvikt som fysisk/psykisk vold mot barn (ev. mot foreldrene med barn som vitne), manglende foreldrekompetanse, psykiske lidelser som hemmer omsorgskompetansen, rusmisbruk etc er barneverntjenesten avhenging av gode bekymringsmeldinger som beskriver omsorgssvikten, og hvilke forhold barnet konkret lever under.
Dilemmaet barneverntjensten ofte står ovenfor er de familiene som trenger frivillige hjelpetiltak, men som ikke vil samtykke til disse, og som samtidig ikke fyller kravene til omsorgsovertakelse etter Lov om barneverntjenester § 4-12. Disse barna faller ofte gjennom dersom nettverket ikke tåler å tørre å stille opp for barnet framfor for foreldrene.
Når det på den andre siden gjelder ressurssvake familier har iallefall jeg og min barneverntjenesten stort fokus på de etiske dilemma også her. Det er mye rart som kan være god nok omsorg, og mange som klarer omsorgsoppgavene dersom de får god nok hjelp til rett tid i form av frivillige hjelpetiltak.
Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror at det sannsynligvis forekommer feilgrep fra det offentliges side når det gjelder vurderinger og bruk av skjønn i barneverntjenestens arbeid! Heldigvis er det ikke sånn at enkeltmennesker kan avgjøre skjebnen til barnevernklienter. Det kreves omfattende dokumentasjon for å vinne fram i fylkesnemda (og ev. videre i rettsapparatet). Dessuten har alle krav på advokatbistand i en ev. omsorgsovertakesesprosess.
Puh! Det var godt å få det ut! Lykke til med utfordringene som 2 barnsfar. Det virker som du og prinsessa di gjør en god jobb!
Mvh, en forkjemper for barns rettigheter!
Tusen takk for innlegget til den ukjente barnevernspedagogen. Det var virkelig informativt og oppløftende. Jeg takker.
Da jeg hadde barnerett på jusstudiet leste jeg en rekke dommer på omsorgsovertakelse. Dette feltet er ett av de aller vanskeligste feltene vi har.
Dette skyldes at hensynet til barnets beste alltid skal gå foran. Dette hensynet skyver alle objektive kriterier til siden, og en står i hver enkelt sak igjen med en konkret helhetsvurdering.
I forhold til en slik helhetsvurdering vil partenes argumenter veie tungt. Selv om alle har krav på advokatbistand i slike saker, vil jeg tro at de som er i stand til å finne argumenter for sin sak likevel vil stå sterkere.
Dette er imidlertid ikke en kritikk av barnevernet, men av samfunnet. Og det er en kritikk jeg vanskelig kan se hva en kan gjøre noe med.
Legg inn en kommentar