Om vi tenker oss at tre karer som lever under vikingtiden drar ut til et fuglefjell for å sanke egg. De knytter et tau rundt livet på den ene, mens de to andre står ovenfor og sikrer. Så skjer katastrofen. De som holder glir i den våte mosen, de mister tauet og stakkaren som hang i tauet faller ned i avgrunnen.
Tilbake sitter enka og fire små barn. For at enka skal ha mulighet til å klare seg tar de to overlevende på seg ansvaret og bidrar til enkas hushold.
Samfunnet disse levde i var lite og trangt. Det fantes ikke noe offentlig maktapparat. Det var kun slekta som kunne forsvare en.
At de tok ansvar for den ulyksalige handlingen må ha vært selvsagt. Det kan nok tenkes at dersom de ikke hadde tatt ansvar så ville resultatet blitt blodhevn og en feide.
Basert på slike hendelser ble det utviklet en sedvane om at den som kunne klandres for en annens død ble erstatningsansvarlig.
Hvorvidt denne hadde skyld (culpa) i hendelsen spilte ingen rolle. Det var således et objektivt erstatningsansvar.
Det ble etterhvert laget lover om dette. Enkelte av disse eldste norske lovene har blitt bevart.
2 kommentarer:
Førr oss som ikkje har tilgang på den store røde, kan vi få eksempla?
Sumlevoll: Jeg formulerte meg uklart. Enkelte av lovene er bevart på den måten at disse er bevart for ettertiden. Det er altså ikke slike lover som er gjeldende norsk rett i dag.
Legg inn en kommentar