Å stige i hakkeordenen.

På barneskolen fant jeg aldri min plass. Jeg ble ikke mobbet, men hadde heller ikke venner jeg kunne stole på. Jeg var mye ensom, og min "status" i klassen min var veldig lav.

På slutten av barneskolen forstod jeg at dette ikke hadde med min personlighet, eller mine egenskaper å gjøre. Det hadde å gjøre med et hierarki. Tilfeldighetene hadde plassert med blant de laveste plassene på dette hierarkiet.

I 6 klasse var jeg en måned på Kanariøyene på behandlingsreise for min astma. Vi begynte på den norske skolen der, og måtte finne oss vår plass i hierarkiet. Jeg var fast bestemt på å ikke havne nederst. Så ved første anledning gikk jeg i slosskamp med en av de kuleste guttene i klassen, og vant. Jeg og gutten ble kjempegode venner etterpå. Derved var jeg sikret en plass i den øverste delen av hierarkiet.

Så i to miljøer som på mange måter var like, hadde jeg en helt ulik status.


Overalt i samfunnet er det en slags uformell hakkeorden. Folk er ulikt plassert basert på kriterer for suksess i den enkelte gruppe.

Når en er plassert i hierarkiet er det mulig å bevege seg opp eller ned. Dette krever imidlertid en så stor innsats at det er vanskelig å rokke på den etablerte strukturen.


Det som imidlertid er interessant er når en kommer inn i en ny gruppe. Dersom en da på forhånd kjenner hvilke kriterier som styrer ens plassering, kan en tilpasse presentasjonen av seg selv til disse. En vil da kunne plassere seg selv høyere opp i hierarkiet enn en ellers ville oppnådd uten den bevisste strategien.