Det handler om Idol, men egentlig handler det om å bli voksen.
Da jeg som 19 åring startet opp en ungdomsklubb for 13-15 åringer skjønte jeg at jeg var mye mer voksen en disse. Jeg begynte derfor da å betrakte meg selv som voksen.
Et stort ansvar gjør en til voksen. Det å drive et arbeid der en er leder for opp mot 100 yngre ungdommer gjør en voksen, selv om jeg bare var 19.
Etterhvert som jeg har fått kone og barn, har eid noen biler, har kjøpt og solgt hus, vært i noen rettssaker, sett venner både bli foreldre, ferdig utdannet og dø, så ser jeg at jeg stadig blir mer voksen.
Likevel, det som gjorde at jeg virkelig skjønte at nå er jeg blitt gammel var da jeg oppdaget at jeg har vært søndagsskolelæreren til en av Idol-finalistene.
Hvor sært er ikke det? Jeg husker det så godt da vi var på leir. Idolfinalisten som var 7 år gammel, var ute i vannet og badet og badet, til leppene ble blå. Som den pysen jeg er og alltid har vært ville ikke jeg bade, men husker frustrasjonen over at hun ikke ville komme opp.
Så går årene, og jeg aner fred og ingen fare, så plutselig står jenta på TV. Hun sjarmerer publikum og dommerne, hun får de høyeste terningkast, og går med glans videre til finalen. Da tenker jeg: jeg har vært søndagsskolelæreren hennes. Jeg er blitt voksen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar