Å bli pappa for andre gang blir rart.
Ikke så rart som første gang, men likevel rart nok.
Å se den magen vokse, å være på ultralyd og se det lille barnet som beveger seg forundrer meg.
Jeg har i så mange år hatt så mange ferdige og gode svar, men opplever en ny forundring over alle ting.
Livet feks?Jeg har kunnet forklart livet fra ulike ståsteder, jeg kan si noe om hvordan det faktisk oppstår, om blomsten og bien, jeg kan komme med en teologisk redegjørelse, jeg kan vise til sosiologiske undersøkelser, statistisk sentralbyrå, osv.
Men ingen av disse svarer til min forundring over at et lite menneske, som er en blanding av meg og kona, vokser i magen hennes. Ingen av disse reflekterer slik jeg opplever det at guttungen vokser opp til å bli en liten kopi av meg selv. Det er så rart å se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar