I det siste har jeg vært på en kristen debattside, og nøret opp under diverse debatter.
I tillegg til alle de hyggelige folkene som deltar slike steder er det også en rekke mennesker som gir uttrykk for usunnhet. Enten at de selv er usunne, eller at de har blitt såret av usunne mennesker.
Hva mener jeg så med usunnhet?
Det sies at den eneste gangen kristne er midt på veien er når de er på vei fra den ene grøften til den andre. Usunnhet er når vi er i en av grøftene.
La meg ta helbredelse som et eksempel:
Det er usunt når en ikke våger å forkynne en Gud som helbreder.
Det er usunt når rullestolbrukeren som ikke ble helbredet kjenner seg beklemt og aldri kommer tilbake.
Dette er ikke bare et utslag av dårlig menneskekunnskap. Det er minst like mye et utslag av dårlig teologi. Dårlig teologi skaper avstand til mennesker. Dårlig teologi skaper dårlige relasjoner mellom mennesker. Se på feks Guds Lam kirke, som nå starter på nytt igjen, dårlig teologi gjorde kirken til en sekt.
Jeg lengter etter en kirke der syke mennesker blir friske, og de som ikke blir det kjenner seg like velkommen. Jeg lengter etter en kirke som er sunn.
2 kommentarer:
Du setter virkelig fingeren på noe viktig der! Jeg har virkelig tro på det Per A Dahl sier om at vi må snakke sant og både Gud og mennesker! Det blir sund kristendom!
Kjekt å lese om noen som reflekterer over slike ting!
Er en vanskelig balansegang det der. Du har helt rett, det er så utrolig lett og havne i en eller annen grøft... Hørte for en tid siden om å "embrace both extremes", som en balansekunstner som strekker ut armene til begge sider, for da klarer han å balansere på midten... men hvem har sagt at det er lett å balansere?
Legg inn en kommentar